| dc.description.abstract | Med Norges tilslutning til EØS-avtalen og gjennomføringen av EUs indre finansmarked er norske finansinstitusjoner i større grad enn før utsatt for konkurranse fra utenlandske aktører. Utenlandske finansforetak kan etablere filialer, datterselskap og drive med direkte salg av finansielle produkter fra sine hjemland. Dersom en bank har fått konsesjon i ett EØS-land, skal banken automatisk ha markedsadgang i alle andre EØS-land. Dette har naturlig nok bidratt til å sette fokus på de norske bankenes konkurranseevne. De norske bankenes konkurranseevne i Norge vil avhenge av flere forhold: a) Kostnadsnivå, b) informasjonsfortrinn, samt c) krav som regelverket setter til virksomheten. Det som kanskje har fått størst oppmerksomhet er regelverkets betydning for konkurranseevnen. Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å respektere bestemmelsene som EU-direktivene fastlegger. Direktivformen innebærer imidlertid at den nærmere implementeringen av bestemmelsene er lagt til det enkelte land (NOU 1998: 14). Samtidig bærer regelverket på sentrale områder klart preg av å være minstekrav som bygger på kompromiss mellom land med forskjellig næringsstruktur (inkludert finansnæringen). I følge Banklovkommisjonen (NOU 1998:14) er det derfor en allmenn oppfatning at f.eks. soliditetsnivået til de norske bankene må være på et vesentlig høyere nivå enn minstekravet dersom de skal være konkurransedyktige. Spørsmålet blir da hvordan myndighetene i det enkelte land vil utøve den grad av nasjonal frihet som EU-lovgivningen måtte åpne for, og på hvilken måte dette er av betydning for norske finansforetaks konkurranseevne. Rapporten inngår i SNF-prosjektet Internasjonal reguleringskonkurranse og er finansiert av Norges Forskningsråd, over programemt Næring, Finans og Marked. Rapporten tjener samtidig som delutredning for ekspertutvalget for konkurranseflater i finanssektoren. | en |
