| dc.description.abstract | Et regjeringsoppnevnt matkjedeutvalg la 13. april 2011 frem sin utredning om styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Utvalgets mandat spesifiserer blant annet at utvalget skal foreslå tiltak som kan iverksettes for å ivareta forbrukernes interesser med tanke på pris, vareutvalg, kvalitet og tilgjengelighet. Matkjedeutvalgets fokus rettes tidlig mot de fire store paraplykjedene, og deres kjøpermakt. Utredningen inneholder en rekke forslag for å redusere kjøpermakten. Et av forslagene er å regulere leverandørenes og paraplykjedenes mulighet til å forhandle rundt fleksible kontrakter. Dette er kontrakter som inneholder kvantumsuavhengige fastledd. Slike kvantumsuavhengige betalinger har generelt en profittomfordelende funksjon. Alternativet til fleksible kontrakter antas i denne oppgaven å være lineære kontrakter. En lineær kontrakt omhandler kun en grossistpris. Denne oppgaven er en økonomisk analyse av Matkjedeutvalgets forslag om å regulere bruk av fleksible kontrakter, med entydig fokus på eventuelle priseffekter. Jeg setter opp et formelt rammeverk bygget på Nash-forhandlinger, og analyserer reguleringsforslaget i tre ulike vertikale markedsstrukturer. Mer spesifikt fokuseres det på differansen mellom markedspriser som følger fra forhandling rundt fleksible og lineære kontrakter. Jeg finner at utvalgets forslag bare unntaksvis medfører lavere markedspriser, og at et forbud mot fleksible kontrakter i hovedsak vil gi høyere priser for konsumentene. Videre finner jeg at en reduksjon i kjøpermakten bare vil kunne generere lavere priser dersom forhandling rundt fleksible kontrakter er mulig. Dersom lineære kontrakter benyttes, vil en forskyvning av forhandlingsmakt oppstrøms uten unntak gi høyere markedspriser. Det fremstår dermed paradoksalt at utvalget foreslår både et forbud mot fleksible kontrakter og andre kjøper maktsreduserende tiltak i henhold til ett og samme mandat. | no_NO |
