| dc.description.abstract | Utredningen tar utgangspunkt i å vurdere hvorvidt det faktisk er mulig å skape en
meravkastning i aksjefond ved å følge en aktiv forvaltningsstrategi. Vår hypotese var at
forvaltningskostnadene knyttet til strategien ville redusere store deler av meravkastningen.
Statistiske analyser fra Singel Indeks modellen viste at over halvparten av de aktive
aksjefondene hadde en positiv alfaverdi. Dette underbygget vår hypotese om at kun
halvparten av fondene presterer bedre enn sine respektive referanseindekser. Ved å inkludere
størrelses- og verdifaktorer i analysen, sank imidlertid gjennomsnittlig alfaverdi noe. Med
utgangspunkt i flerfaktormodellen, registrerte vi også at det så ut til å være langt færre fond
som klarte å skape positiv, aktiv meravkastning utover referanseindeks.
Videre ville vi se hvorvidt en eventuell meravkastning skyldtes forvalters evner, og ikke bare
var et resultat av risikofylte posisjoner. Vi måtte derfor foreta en prestasjonsvurdering av de
utvalgte fondene. Resultatene var tilsynelatende samstemt. En stor del av fondene syntes å
skape meravkastning. Denne meravkastningen viste seg imidlertid å være lite konsistent over
tid. Ved å sammenligne resultatene fra Treynor & Mazuys timings- og seleksjonsmodell med
prestasjonstallene Appraisal ratio og Information ratio, fant vi at forvalterne i liten grad
hadde god seleksjonsevne (alfabets). Forvalternes timingsevne var imidlertid konsistent over
tid, noe som vitner om en god taktisk allokering (betabets).
Til slutt ville vi vise forskjell i oppnådd avkastning mellom å investere i tre aktive fond, i
motsetning til å investere i et risikofritt bankinnskudd. Eksemplet viste sprikende resultater,
og det var stor forskjell mellom de ulike aktive fondenes meravkastning. Det var derfor
vanskelig å forsvare den aktive strategien. Vi konkluderte derfor med at det, til tross for en viss meravkastning, på generelt grunnlag
ikke vil lønne seg med en aktiv forvaltningsstrategi. | en |
