Å lene seg mot vinden: En analyse av Norges Bank og Sveriges Riksbank sin utøvelse av pengepolitikken etter finanskrisen
Abstract
I tiden etter finanskrisen i 2008 har sentralbanker fått et større fokus på å hindre
lignende alvorlige finansielle kriser i fremtiden. Sentralbanker kan motvirke oppbyggingen
av finansielle ubalanser ved å lene seg mot vinden i utøvelsen av pengepolitikken.
I en situasjon med høy gjeldsvekst, vil dette innebære at sentralbanken setter
en høyere styringsrente enn det hensynene til inflasjon og produksjon isolert sett
tilsier. På lang sikt vil det å lene seg mot vinden kunne bidra til en bedre utvikling
i både inflasjon, produksjon og sysselsetting.
I denne oppgaven bruker vi Taylor-regelen for å estimere en styringsrente som innebærer
at en ikke lener seg mot vinden. Vi sammenligner deretter den estimerte
Taylor-renten med den faktiske styringsrenten. Ved å se denne sammenligningen i lys
av uttalelser om pengepolitikken, vurderer vi om Norges Bank og Sveriges Riksbank
har lent seg mot vinden i utøvelsen av pengepolitikken etter finanskrisen.
Vi finner i resultatene våre at Taylor-renten i utgangspunktet viser at de to sentralbankene
i flere perioder etter finanskrisen ikke har lent seg mot vinden i utøvelsen
av pengepolitikken. I flere av de samme periodene var imidlertid den uttalte politikken
at sentralbankene faktisk lente seg mot vinden. Vi diskuterer derfor mulige
forklaringer på avvikene mellom Taylor-renten og den faktiske styringsrenten. Dette
gjør vi for å se om resultatene våre likevel kan understøtte den faktiske «lene seg
mot vinden»-politikken.
Som et resultat av denne diskusjonen konkluderer vi med at Norges Bank har lent
seg mot vinden siden 2012, men at dette hensynet har blitt noe mindre viktig de
siste to årene. For Sveriges Riksbank finner vi at sentralbanken gikk bort fra å lene
seg mot vinden fra midten av 2014. I perioden fra 2008 til midten av 2014 kan vi
ikke trekke noen klare konklusjoner.