dc.description.abstract | Denne oppgaven ser på hvorfor norske turistbutikker inngår returprovisjonsavtaler med
turistguider, hvordan bruken av returprovisjonsavtaler påvirker konkurrenter og turister, og om
det er behov for ytterligere regulering av denne praksisen. Disse temaene belyses med en
gjennomgang av litteratur og lovverk, anvendelse av økonomisk teori, og med å intervjue
utvalgte bransjeaktører og jurister.
Returprovisjonsavtaler kan åpne opp for en ny finansiering av turisme ved at reiseselskaper
tilbyr billigere turreiser mot å få provisjon på turistenes kjøp av varer. I litteraturen er praksisen
i turistnæringen noe belyst, men litteraturen konsentrerer seg rundt finans- og helsetjenester.
Her kommer det frem at returprovisjoner kan være en effektiv finansieringsmetode, gitt at
agenten bryr seg om konsumentene.
Med utgangspunkt i en frikonkurransemodell bidrar vi til å utvikle litteraturen, og vi viser at
returprovisjonsavtaler i turistnæringen kan være et alternativ til fast pris på turreise. Imidlertid
vil begrensninger i antall returprovisjonsavtaler mellom turistbutikker og turistguider forårsake
et effektivitetstap. Størrelsen på effektivitetstapet vil, i tillegg til antall avtaleinngåelser, også
avhenge av elastisitetene på tilbuds- og etterspørselskurven. Med en spillteoretisk modell vises
effektene valgalternativene returprovisjon og ikke returprovisjoner har på turistbutikkene.
Gjennom forhandlingsteori belyses det nærmere hvorfor enkelte turistbutikker inngår
returprovisjonsavtaler, mens andre ikke gjør det.
Intervju av turistbutikker indikerer at fortjenestemarginer, alternativkostnader og lokalisering
er viktige faktorer for om butikker velger å inngå returprovisjonsavtaler. Det er også tegn på at
det er ulik kunnskap mellom aktører i forståelsen av lovverket. Aktørenes forståelse av
praksisen varierer mellom å tro at den er lovlig, ulovlig eller at de er usikre. En gjennomgang
av lovverket og intervju av jurister, viser at brudd på lovbestemmelsene beror på en rekke
momenter, noe som gjør at det kan være vanskelig for aktørene å forholde seg til. Dette kan
videre føre til at noen velger å ikke inngå slike avtaler, noe som igjen fører til at de som ikke
inngår avtaler ikke får tilgang til returprovisjons-kunder.
Risiko for at turistene får høyere priser samt begrenset tilgang til markedene, og at
turistbutikkene får begrenset tilgang til turister tilsier at praksisen med returprovisjonsavtaler
bør reguleres. Vår anbefaling er derfor å forby praksisen, slik at turistene og turistbutikkene
beskyttes mot de overnevnte faktorene. | nb_NO |