| dc.description.abstract | Rapporten er en del av prosjektet "Markeds- og produksjonsregulering i jordbrukssektoren" under forskningsprogrammet "Levekår, utvikling og omstilling i landbruket" i regi av Norges forskningsråd. Bakgrunnen var å se nærmere på utformingene av og formålet med markeds- og produksjonsreguleringene i meierisektoren. Ved siden av å kartlegge hvilke reguleringsformer som anvendes i den norske sektoren, ble det foretatt en komparativ studie av reguleringsformer i andre land. Landene som ble valgt er New Zealand, USA og EU, da disse representerer bredde i bruk av politiske virkemidler og instrumenter. I Norge utgjør markeds- og produksjonsreguleringene en sentral del av jordbrukspolitikken. I tillegg har samvirkeorganisasjonene en unik stilling i markedet ved at de er gitt det praktiske ansvaret for gjennomføringen av markedsreguleringen. Med utgangspunkt i kooperativ teori forklarer jeg det norske meierisamvirkets tilpasning i markedet. Det pekes på at man i et marked preget av kooperativer får en høyere produksjon enn i et frikonkurransemarked. Et viktig element i den norske markedsreguleringspolitikken er ordningen med reguleringseksport, finansiert ved omsetningsavgiften. En slik ordning finnes ikke i de andre landene som blir diskutert, men ordningen ligner den en har i EU for eksportsubsidiering. I rapporten vises det også to klare eksempler på land med prisdiskriminerende politikk: Norge og USA. I begge disse landene er den prisdiskriminerende politikken kombinert med en politikk med felles melkepris til bøndene (pooling). Dette systemet gir en høyere produksjon enn det en ellers ville ha fått. New Zealand er et eksempel på et land som har foretatt betydelig deregulering av meierisektoren. Bøndene mottar i dag ingen former for støtteordninger fra myndighetene. Den eneste innvirkningen myndighetene har i meierisektoren er gjennom New Zealand Dairy Board, et lovgitt eksportmonopol. | en |
