| dc.description.abstract | Distriktskommuner som er preget av industri, fiskeri og landbruk, har over lang tid hatt det størst netto flyttetapet blant unge. Med dette som bakgrunn, tar arbeidsnotatet utgangspunkt i seks slike kommuner og analyserer unges flyttemønstre samt deres utdannings-, arbeids- og bostedsvalg. Innfallsvinkelen er kohorters livsløp der to treårskull som har vokst opp i henholdsvis Årdal og Tinn (industrikommuner), Lebesby og Nordkapp (fiskerikommuner) og Ullensvang og Ulvik (kommuner preget av landbruk) følges i aldersfasen fra de er 15 år til de har oppnådd en alder på henholdsvis 31 og 40 år. Undersøkelsen belyser både forskjeller og likheter mellom kommuner og mellom kohortenes utdannings-, arbeids-, flytte-, og bostedsvalg. Utdanningens flyttedrivende effekt samt forholdet mellom unges utdannings- og arbeidsvalg og de respektive oppvekstkommuners arbeidstilbud er satt i sentrum for analysene. Notatets analyser viser for det første at alle de seks utvalgskommunene har netto flyttetap, men tapet er nedadgående. Likevel er flyttetapet fortsatt stort og langt større enn i snittet for norske kommuner. Unge som velger høy utdanning og kvinner på alle utdanningsnivå, har størst tilbøyelighet til å flytte fra sin oppvekstkommune. Høy utdanning er likevel ikke ensbetydende med utflytting. Det er valg av faglig utdanningsretning som skaper en flyttedrivende effekt. Unge som velger almene studieretninger på videregående nivå, sammen med universitets- og høyskoleutdanning rettet mot administrasjon og økonomi samt undervisning, helse og omsorg er mest disponert for utflytting. I disse utdanningskategoriene finnes det også flest kvinner, slik at kvinners utdanningsvalg i sum fremstår som mer flyttedrivende enn mennenes. Flertallet av utflytterne finner dessuten sysselsetting i offentlig og privat tjenesteyting, og fortrinnsvis bosetter de seg i andre nærliggende distriktskommuner framfor i storbyene. Stadig flere unge velger yrker som står i disharmoni med det arbeidet som næringstradisjonelle kommuner oftest tilby. Unge velger arbeid i næringer som er best tilgjengelig i tjenesteytende kommuner, framfor i kommuner preget av primær- og sekundærnæringer. For eksempel ligger andelen sysselsatte voksne som bor i utvalgskommunene og som arbeider i primær- og sekundærnæringene, godt over andelen i ungdomsbefolkningen. Unge har valgt sysselsetting i offentlig og privat tjenesteyting, og innslaget av slik sysselsetting blant ungdomsbefolkningen er klart større enn i innslaget for voksenbefolkningen i utvalgskommunene. Det er også i forholdet mellom andelen unge som velger arbeid i tjenesteytende næringer framfor i industri- og primærnæringer, at ubalansen mellom unges valg på den ene siden og de næringstradisjonelle kommunenes arbeidsmarkeder på den andre, fremkommer. Jevnt over er det en betydelig lavere andel unge som velger yrker innenfor primær- og sekundærnæringene enn det er voksne sysselsatt i næringene i dag. Samtidig er det flere som velger sysselsetting innenfor offentlig og privat tjenesteyting enn det er voksne sysselsatt i slike næringer i utvalgskommunene. Ubalansen mellom unges arbeidsvalg og muligheter i oppvekstkommunene er også økende. Ubalanse-situasjonen kan likevel ikke tillegges all skyld for unges utflytting. Flere av utvalgskommunene er for eksempel sterkt avhengige av nykommere (nyinnflyttere) for å fylle ledige stillinger i offentlig sektor. Disse stillingene kunne også menge unge som er oppvokst i kommunene, normalt ha "valgt" dersom de hadde ønsket dette. Men som sagt velger de heller utflytting og sysselsetting i andre kommuner enn oppvekstkommunen. | en |
