| dc.description.abstract | Denne utredningen tar for seg gjeldende teori og empirisk forskning innen finans- og porteføljeteori med det formål å drøfte hvordan en gjennomsnittlig investor bør allokere sin kapital.
Oppgaven tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig internasjonal investor som ikke har tilgang til spesiell informasjon eller ressurser utover det resten av markedet har. Tankegangen bak metodikken kan også overføres til en norsk investor, og dette er årsaken til at investeringer i norske aksjer er inkludert i modellen.
Oppgaven sammenligner aktiv forvaltning og passiv forvaltning, og jeg har i denne sammenheng sett på en rekke undersøkelser gjort på hvilken type forvaltning og investeringsstrategi som har vist seg å gi best resultater historisk sett. Samtidig har jeg sett på eksisterende teori rundt en investors preferanser og hva som bør vektlegges når allokeringsbeslutningen skal tas. Resultatet av dette har blitt fire ulike porteføljer som er oppsummert i en investeringsmatrise.
Historien og empirien sier at det beste en investor i gjennomsnitt kan forvente er markedsavkastningen, og de fondene som har oppnådd best resultater til kundene er de som har kunnet levere dette på billigst mulig måte. Mitt fokus har dermed vært å konstruere de optimale porteføljene basert på å følge forventet markedsavkastning gjennom indekser, og dermed være et billig alternativ til aktivt forvaltede aksjefond. | en |
