Brasil : fra fast valutakurs til inflasjonsmål som styringsmekanisme

Abstract

Utredningen gir en oversikt over Brasils økonomiske utvikling fra innføringen av et økonomisk stabiliseringsprogram kalt Realplanen i 1994, til en valutakrise i 1999 og for perioden frem til i dag hvor inflasjonsmål har vært styringsmål for den økonomiske politikken. Kapittel 2 gir et teoretisk rammeverk for resten av utredningen. Den drøfter ulike syn på inflasjon og eksterne sjokks innvirkning på økonomien. Sentrale begreper knyttet til BNP, betalingsbalansen, valutakurser og valutakursbindinger blir også diskutert. I kapittel 3 ser jeg på forhistorien til og gjennomføringen av Realplanen. Hovedmålsettingen med stabiliseringsprogrammet var å få ned inflasjonen. Valget av et nominelt anker for å dempe inflasjonspresset og selve utformingen av programmet var påvirket av tidligere erfaringer i Brasil, Mexico, Argentina og Chile. I tillegg fikk Brasil ”gode råd” fra IMFInternational Monetary Fund- og TWC - The Washington Consensus -. Kapittel 4 omhandler valutakrisen i 1999 og årsakene til den. En sentral problemstilling her er om den kunne vært unngått. Kapittel 5 ser på den økonomiske utvikling i perioden med fastkurspolitikk (1994-1999) og i tiden etter med et inflasjonsmål som styringsmekanisme for den økonomiske politikken. Jeg ser blant annet på utviklingen av BNP-vekst, gjeldsutvikling, arbeidsledighetsutvikling og på endringer på betalingsbalansen. I Kapittel 6 er perspektivet fremtidsrettet. Det forteller kort om de økonomiske utsiktene fremover. I tillegg tar jeg opp en del temaer knyttet til sosial utvikling, energiforsyning og regnskogsvern. Utredningen konkluderer med at Realplanen var en suksess fordi den fikk bukt med inflasjonen. Valutakrisen var et resultat av grunnleggende ubalanser i økonomien og at perioden etter 1999 har gitt Brasil en bedre realøkonomisk utvikling enn før 1999.