| dc.description.abstract | I kjølvannet av finanskrisen har mye fokus blitt viet til systemviktige bankers rolle i banksektoren, og hvordan myndighetene forholder seg til disse. Oppgaven er inspirert av empirisk forskning på systemviktige finansinstitusjoner i Europa og USA, og undersøker om de empiriske funnene også er til stede i den norske banksektoren. Spesielt er det undersøkt hvorvidt systemviktige banker (klassifisert av Finanstilsynet) fikk fordel av en implisitt statsstøtte i det norske obligasjonsmarkedet i perioden 2009 til 2013. Oppgaven har også vurdert om systemviktige banker tar mer risiko.
Resultatene viser at systemviktige banker fikk en rentesubsidie på mellom 8 og 27 basispunkter, og utsteder obligasjoner med gjennomsnittlig lengre løpetid. Rentesubsidien varierer over tid, og det er funnet indikasjoner på at de største bankene opplevde mer motpartsrisiko under gjeldskrisen i Europa. Finansielle indikatorer tyder på at systemviktige banker har en mer risikabel kapitalstruktur, men man finner ikke systematiske forskjeller i utlånsrisiko. Funnene er diskutert i sammenheng med markedseffekter, enkeltbankers insentiver og myndigheters tidsinkonsistensproblematikk. Dette kan være relevant informasjon for beslutningstakere ved utarbeidelse av et mer solid bankvesen, og andre som ønsker økt innsikt i norsk banksektor. | nb_NO |
