| dc.description.abstract | Denne masterutredningen tar for seg effektene de nye tapsforskriftene hadde på
forretningsbankene og bankkrisen. Dette gjør vi ved å analysere bankenes tapsføringspraksis
før, under og etter bankkrisen. Utredningen tar videre for seg hvorvidt utnullingen av DnBs
aksjekapital skjedde på et galt grunnlag.
Utredningen begynner med en innføring i klassisk kriseteori av Minsky og Kindleberger, samt
teori om finansiell stabilitet. Deretter presenteres relevante metoder, som vi senere anvender i
den kvantitative analysen. Etter at teori og metode er presentert, følger en makroøkonomisk
beskrivelse av forløpet til bankkrisen. I analysedelen benytter vi først en statistisk tilnærming
for å analysere bankenes tapspraksis. Deretter drøfter vi fundamentale faktorer som kan si noe
om hvorvidt tapsføringene var urettmessig store.
Vi finner det sannsynlig at tapsavsetningene under krisen var urettmessig store. Videre finner
vi det sannsynlig at utnullingen av DnBs aksjekapital skjedde på et feil grunnlag. De store
tapsavsetningene under krisen kan ha gjort at banken fremsto som mindre lønnsom enn hva
som egentlig var tilfellet. Etter å ha analysert tapsavsetningene mener vi at de nye
tapsforskriftene bygde på fundamentale feil. Forskriftene påla bankene å regnskapsføre på en
måte som ikke tok høyde for en forventning om at økonomien ville bedre seg på sikt. Tiltaket
virket dermed prosyklisk på en økonomi som i utgangspunktet var i en resesjonsfase. Vi
mener i så måte at tapsforskriftene virket betydelig forsterkende på krisen. | nb_NO |
