Opplysninger om revisors bruk av vesentlighet i revisjonen: en analyse av vesentlighetsopplysningene i revisjonsberetningene til de største selskapene på London Stock Exchange

Abstract

I de siste årene har revisjonsberetningens standardiserte format vært gjenstand for stadig sterkere kritikk, blant annet fordi revisor gir svært lite opplysninger i beretningen om innholdet i den utførte revisjonen. Både brukerne av det reviderte regnskapet, reguleringsmyndigheter og standardsettere (EU, IAASB, ASB og PCAOB) har tatt til orde for endringer av innholdet i revisjonsberetningen. I Storbritannia og Irland førte dette til at det allerede høsten 2012 ble innført et sett med nye krav i ISA 700 (UK & Ireland) for innholdet i revisjonsberetningen. Denne nye «utvidede revisjonsberetningen» har blant annet et krav om at revisor skal opplyse om hvordan vesentlighetskonseptet ble anvendt i revisjonen. Praktiseringen av og erfaringene med dette opplysningskravet følges med stor interesse av brukerne av regnskapet og reguleringsmyndighetene. Denne masterutredningen forklarer først vesentlighetskonseptets rolle og bruk i revisjon, og innholdet i opplysningskravet om vesentlighet i revisjonsberetning i Storbritannia og Irland. Deretter presenterer utredningen en undersøkelse av vesentlighetsopplysningene i revisjonsberetningene fra høsten 2014 til sommeren 2015. Undersøkelsen omfatter revisjonsberetningene til 100 av de største selskapene på London Stock Exchange. Undersøkelsen viser at det er betydelige forskjeller mellom selskapene i tilnærmingen til og innhold i vesentlighetsopplysningene i revisjonsberetningen. For eksempel er EY det eneste revisjonsselskap som systematisk opplyser om arbeidsvesentlighet. Undersøkelsen viser interessant endringer i forhold til det første året etter innføringen av de nye opplysningskravene. Omfanget av begrunnelse for valg av referanseverdi for fastsettelse av vesentlighet viser en klar økning, og dette er spesielt framtredende for beretninger fra PwC. Ikke overraskende er utbredelsen av opplysninger om sammenligningstall for fjorårets vesentlighetsgrense større i det andre året utvidede beretninger forelå. Samtidig viser undersøkelsen at det også er mange fellestrekk i rapporteringen mellom revisjonsselskapene. Opplysninger om referanseverdi med tilhørende prosentsats for fastsettelse av totalvesentlighet framstår som en allment akseptert praksis. Dette gjelder også for opplysninger om grensen for klart ubetydelig feilinformasjon.

Undersøkelsen viser at 5 prosent av resultat før skatt er klart mest brukt for å beregne en vesentlighetsgrense for regnskapet totalt sett, men det er også noen systematiske forskjeller mellom revisjonsselskapene i beregningen av totalvesentlighetsgrensen. Det er et klart forbedringspotensial i kvaliteten på informasjonen om begrunnelsene for valg av referanseverdi. Denne framstår, med noen få unntak, svært standardisert og ofte lite relevant.