Mislighetsrisikofaktorer og ISA 240 : en kritisk analyse

Abstract

I denne oppgaven gjennomfører jeg en kritisk analyse og drøftelse av ISA 240’s krav til identifisering, vurdering og håndtering av mislighetsrisikofaktorer. Innledningsvis, i kapittel 1, redegjør jeg for bakgrunnen for og formålet med denne oppgaven. I praksis er det ISA 240 som setter rammen for hvor mye revisor skal gjøre for å ivareta sitt ansvar knyttet til misligheter. I tillegg er ISA 240 en støtte for revisor i og med at den også inneholder veiledning i samme henseende. Revisors oppgaver og plikter for å bidra til avdekking og forebygging av misligheter burde derfor være ganske klart definert. Likevel er vurdering og adressering av mislighetsrisiko noe som i praksis viser seg å være utfordrende for revisor. Det er derfor nyttig å se nærmere på om ISA 240 faktisk legger til rette for en hensiktsmessig og anvendbar vurdering og håndtering av mislighetsrisiko. Nærmere spesifisert, ser jeg i denne oppgaven på standardens omtale av mislighetsrisikofaktorer som en del av risikovurderingen knyttet til regnskapsmanipulasjon. Videre opplyser jeg i kapittel 2 om metodevalg samt informasjonssøking med hensyn til hvilke kilder eller tidligere kunnskap og faglitteratur som er identifisert i denne sammenheng. I samme kapittel vurderer jeg også den identifiserte informasjonens fullstendighet, pålitelighet, objektivitet og kvalitet samt redegjør for om informasjonen er anvendelig for denne oppgavens formål. I oppgavens kapittel 3 gjør jeg rede for enkelte begrep som er kritiske for forståelsen av ISA 240’s krav og veiledning knyttet til identifisering, vurdering og håndtering av mislighetsrisikofaktorer. Blant annet sees revisors mislighetsrisikovurdering- og håndtering i sammenheng med den kjente revisjonsrisikomodellen. I tillegg redegjør jeg for begrepene profesjonelt skjønn og profesjonell skepsis. I kapittel 4 analyseres, tolkes og vurderes innholdet i ISA 240 med tanke på revisors identifisering og vurdering av mislighetsrisikofaktorer. Dette følges så opp av en tolkning av standardens krav om håndtering av de vurderte mislighetsrisikofaktorene samt en vurdering av tilhørende problemstillinger i praksis i kapittel 5. I oppgavens konklusjon oppsummeres svakheter i ISA 240 knyttet til mislighetsrisikofaktorer som er problematiske i praksis, er vanskelige å tolke, eller hvor en kunne behøvd ytterligere veiledning. Jeg kommer også med forslag til fokus i fremtidig forskning for å hjelpe revisor i forbindelse med vurdering og håndtering av mislighetsrisikofaktorene. Det er identifisert et behov for kartlegging av faktorenes faktiske prediksjonsevne samt ytterligere veiledning relatert til «spesifikke forhold» som kan tilsi at en identifisert faktor ikke skal tillegges vekt. I tillegg diskuteres konsekvensene av at mislighetsrisikofaktorene, i all vesentlighet, er generelle av natur. Dette skaper utfordringer relatert til revisors mulighet til å utforme revisjonshandlinger som gir en oppdagelsesrisiko som står i forhold til den identifiserte risikoen for vesentlig feilinformasjon. Mislighetsrisikofaktorene må trolig inngå som innsatsfaktor i utarbeidelse av mer spissede mislighetshypoteser som i større grad kan håndteres. I forbindelse med dette identifiserer jeg et behov for kartlegging og trolig heving av revisors kompetanse knyttet til hvilke metoder ledelsen kan benytte for å begå og skjule misligheter for å gjøre revisor i bedre stand til å utforme mislighetshypoteser som kan testes på en hensiktsmessig og tilstrekkelig måte.