Regnskapsestimater - når er dårlige vurderinger straffbare?

Abstract

Regnskapslovens straffebestemmelse i § 8-5 og straffeloven § 392 gir ingen klar angivelse av når et feil regnskapsestimat blir straffbart. Revisor har ved sin gjennomgang et avklart vesentlighetsprinsipp å forholde seg til. Noe tilsvarende finnes ikke uttrykt i regnskapsloven, men teori og reelle hensyn tilsier at noe tilsvarende finnes også i regnskapsretten. Ut fra de nevnte bestemmelsenes ordlyd og forarbeider vil imidlertid ethvert avvik fra beste estimat kunne straffeforfølges, og den begrensede rettspraksisen som foreligger, gir ikke noe grunnlag for å konkludere med det motsatte. Påtalemyndighetene synes i sin praksis å legge inn en nedre grense for hva som faktisk blir straffeforfulgt, men dette belyser ikke selve straffbarheten i særlig grad og bidrar ikke til forutsigbarhet. Det er heller ingen påviselig forankring for å si at den nedre grensen som praktiseres av påtalemyndigheten, er bygget på, eller forutsetter, noe regnskapsrettslig vesentlighetsprinsipp. Det synes å være et rettssikkerhetsproblem at lovteksten favner for vidt og/eller gir for svak forutsigbarhet, samt angir straff på forhold som ikke vil bli straffeforfulgt. Rettspolitisk burde det vært inkludert et vesentlighetsbegrep i straffebestemmelsen