| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven studerer hvordan Kostnad Per Pasient (KPP) kan brukes i et samarbeid mellom økonomi- og administrasjonsansatte og klinikere for å effektivisere den operative driften i norske helseforetak. Helseforetakenes ressursutfordringer som følge av den demografiske utviklingen, fordrer et mer effektivt helsevesen i tiden fremover. I den forbindelse har KPP blitt fremhevet som et verktøy for effektivisering i norske helseforetak. Likevel antyder forskning at modellen i liten grad benyttes som et internt styringsverktøy i sykehusene. Med dette som utgangspunkt har vi formulert følgende problemstilling:
Hvordan kan klinikere involveres i bruken av KPP for effektivisering av norske helseforetak?
Problemstillingen er delt i to forskningsspørsmål, og besvares gjennom en kvalitativ casestudie. Det første forskningsspørsmålet studerer hvordan KPP brukes i et samarbeid mellom analyseavdelingen og klinikere for effektivisering, og hvilke faktorer som oppleves å være viktig for en god dialog mellom partene. I det andre forskningsspørsmålet undersøkes aktørers rolle i bruken av KPP som et internt styringsverktøy.
Under det første forskningsspørsmålet finner vi at KPP-grunnlaget kommer fra analyseavdelingen i sykehuset, mens klinikere agerer på informasjonen som presenteres av analysesjefen. Vi finner at organisering under fagavdelingen, analysesjefens kunnskap om sykehusdriften, relasjoner til nøkkelpersoner, samt tilnærming i møte med klinikere bidrar til en god dialog med klinikere rundt KPP.
Under det andre forskningsspørsmålet identifiserer vi analysesjefen og enkelte klinikere i lederlinjen som institusjonelle entreprenører. Disse aktørene bruker KPP for å identifisere problemstillinger i praksis, og på denne måten initierer til institusjonelle endringer. Studien viser også at en er avhengig av mottakeren av KPP-data og flere lag med institusjonelle entreprenører for å kunne bruke KPP til effektivisering. Et av våre hovedfunn er at KPP-tankegangen i mindre grad virker å være institusjonalisert i sykehuset da bruken synes å være individ- og relasjonsavhengig, og dermed sårbar for lederskifter i sykehuset.
En implikasjon av våre funn er at aktørperspektivet bør legges til grunn ved studier av bruken av KPP i norske sykehus. En annen implikasjon er at det kan være vanskelig å overføre funn på tvers av helseforetak, da KPP-bruken synes å være individ- og relasjonsavhengig. | |
