Næringspolitikk på like vilkår? : noen prinsipielle betraktninger

Abstract

Økonomisk teori gir ikke uten videre noen begrunnelse for at næringspolitikken skal gi alle virksomheter – næringer, bedrifter eller prosjekter – like vilkår, eller det som på engelsk kalles ”a level playing field”, verken i ex ante eller i ex post forstand. Tvert i mot; det er optimalt å ta hensyn til forskjeller mellom virksomhetene, slik at ressursene dirigeres dit de kaster mest av seg. Hensynet til å stimulere til produktiv egeninnsats, og mulighetene for å tilpasse politikken etter hvert som en lærer mer om virksomhetenes potensial, tilsier også at virksomhetene bør behandles forskjellig. Det er imidlertid også argumenter som taler mot en strategi for å ”plukke vinnere”. Det er først og fremst faren for en ressursødende kamp om å definere kriteriene og komme i betraktning som tilsier at en bør være varsom med å utforme politikken slik at aktørene selv kan påvirke omfanget av den offentlige støtten de mottar. For å forhindre slik ressurssløsing, kan det være hensiktsmessig å diskriminere ex ante (ved å avgrense hvilke virksomheter som kan gis særbehandling) men la støtten være nøytral ex post (ved å gi alle støtteverdige virksomheter like vilkår).