Markedsbasert forvaltning av sei

Abstract

I denne rapporten har vi presentert resultater fra to forskjellige modeller for forvaltning av sei, som i stor grad utfyller hverandre. Den første modellen er en bioøkonomisk feedbackmodell som gir optimale fangstkvoter som en funksjon av den til enhver tid rådende bestand. Modellen viser at det er et stort potensiale for forbedret forvaltning av seien bare gjennom en mer aktiv bruk av økonomi i fastsettelse av kvotene. Jo mer av verdikjeden en tar med i modellen, desto mer konservativ blir kvotene for høge bestandsnivå mens de samtidig blir mindre konservativ for lave bestandsnivå. Den andre modellen er en lineær programmeringsmodell som har som mål å maksimere nettoutbyttet fra norske fiskerier. Bibetingelsene i denne modellen er at kvotene for de enkelte fiskeslag ikke må overfiskes og at fangstkapasiteten til de enkelte fartøya ikke må overskrides. Det viktigste resultatet fra denne modellen er at det er et stort potensiale til å øke utbyttet fra norske fiskerier gjennom omfordeling av fangst og gjennom en restrukturering av flåten. Dekningsbidraget fra seifisket kan økes fra dagens 200 mill. kr. til over 500 mill. kr. ved å bytte ut dagens fartøy med færre og mer effektive fartøy og gjennom å omfordele fangsten. Totalt sett er konklusjonen i denne rapporten at det er stort uutnyttet potensiale i seifisket som delvis skyldes en for stor og foreldet flåte, og delvis at fangsten er feilallokert.