Sjødyr på beite eller eksklusiv fangst? : regulering og modeller for havbeite i den norske kystsonen

Abstract

Forskjeller mellom arter er viktigere innen havbeite enn i konvensjonelt oppdrett, ettersom artene må følge svingningene i naturen og artenes krav og forutsetninger. Havbeiteprosjektene nå er opptatt av å finne teknologiske løsninger som begrenser individenes bevegelsesmønster, der man før var mer opptatt av å utvikle metoder for å finne igjen de utsatte individene. Dessuten avgrenser loven havbeite til stasjonære arter. Resultatet av dette er tilsynelatende at havbeite blir mer likt konvensjonelt oppdrett. Det er en intensjon om mangfoldighet i forarbeidene til havbeiteloven, men erfaringene så langt antyder et mønster som viser til en konvergens mot tradisjonelt oppdrett der kontroll er sentralt. Lovverket har innført et skille mellom intensivt og ekstensivt havbeite, mens begrepet havbeite tidligere var forbeholdt ekstensive løsninger. I PUSH-programmet midt på 1990-tallet var spørsmålet om hvordan en skulle takle artenes mobilitet og interferens med andre arter sentralt. Dette er foreløpig løst ved at havbeite nå kun inkluderer stasjonære arter, dessuten får aktøren full gjenfangstrett på lokaliteten. I PUSH programmet var en også opptatt av hvordan man skulle kunne fange inn igjen de rette individene. Nå er aktørene mer opptatt av kontroll med de utsatte individene i hele beiteperioden.