| dc.description.abstract | Når man ser på strukturer innen eierstyring og selskapsledelse har man som regel fokus på den industrialiserte og vestlige verden. I denne sammenheng viser det seg at separasjon av eierskap og ledelse fører til at ledelsen får større makt. Det er dermed behov for kontrollerende og disiplinerende mekanismer. Vi har igjennom utredningen kommentert flere mekanismer som kan være disiplinerende på ledelsen. For å oppnå god eierstyring og selskapsledelse bør man således fokusere på helheten, ettersom fokusering på et fåtall av mekanismene ikke er tilstrekkelig.
Den regulerende myndigheten i landet hvor et selskap operer, er ofte avgjørende for hvordan eierne i selskapet sikrer seg for å få tilbake sin kapital. I så måte kan vi dele verden inn i to deler, den amerikanske og britiske representert ved ”common law”, og den kontinental europeiske representert ved ”civil law”. I denne sammenheng avhenger strukturene og sammensetningen av eierskapet av hvor god beskyttelse man som eier har igjennom lovverket. I kontinental - Europa finner vi at eierkonsentrasjonen er høy. Det vil si at eierne må beskytte seg ved å være store, og inneha relativ stor andel av de stemmeberettigede aksjer for å beholde kontroll. Dette virker å være regelen i det meste av verden, også i utviklingsland. I land med typiske tradisjoner for ”commom law” vil eierne typisk oppleve godt minoritetsvern. I slike omgivelser trenger man ikke en relativ stor eierandel for å beskytte sine eierinteresser. Spredt eierskap kan likevel være et problem knyttet til overvåking av ledelsen, og vi ser at selskaper i ”common law” land er mer ledelseskontrollerte enn hva som er tilfellet for resten av verden. De empiriske funnene vedrørende eierkonsentrasjon indikerer at ved høyere eierkonsentrasjon vil man oppleve økt
samsvarende interesser mellom stor og liten eier, men også økte muligheter for
ekspropriering av selskapets ressurser på bekostning av minoritetseiere. Dette retter søkelyset mot majoritet-minoritet problematikken. Det ikke entydig resultater som indikerer at eierkonsentrasjon er positiv eller negativ, ettersom nettoeffekten kan være null. Likevel
indikeres det at eierkonsentrasjon har betydning, men at betydningen er avhengig av
situasjon.
Dersom man kunne skrevet kontrakter på alle framtidige forhold og disse ble oppretthold
uten høye kostnader ville vi ikke opplevd problemer knyttet til Principal – Agent relasjonen.
Uten agentkostnader ville vi dermed hatt perfekt samsvar mellom agentenes og prinsipalenes ønsker, noe som medfører at eierskap ikke har betydning. Verden er ikke slik. I sammenheng med eiertyper, viser det seg at enkelte foretrekker en eiertype framfor en annen. Dette relaterer seg gjerne til politiske avveininger. Det skal nevnes at disse avveiningene gjerne er
foretatt med manglende empirisk grunnlag. Det virker på tross av dette klart at eiere som tar aktivt del i styringen, er bedre eiere enn dem som lar andre forvalte sine eierinteresser. Av eiertypene vi har identifisert og klassifisert vil personlige eiere, inkludert familieselskaper og
private-equity fond, typisk være aktive overvåker som i teorien resulterer i sterk disiplinering av ledelsen. I diskusjonen rundt utenlandske investorer virker det ikke som ideen om relative
konkurransefortrinn er gjeldende, men heller nasjonale interesser som arbeidsplasser og jobbsikkerhet. Tidligere kom dette fram i en diskriminerende lovgivning overfor internasjonale investorer. I dag er det mer en uskreven regel, hvor pressgrupper legger
hindringer og føringer for eierskap av internasjonale investorer. Empirien tyder i alle fall på at det ikke er store forskjeller mellom eiertypene nasjonal og internasjonal. Når det gjelder
offentlig eierskap, medfører 100 % eierandel større fleksibilitet til å drive politisk styring av selskaper. Empirien viser på tross av dette at heleide offentlige selskaper typisk er veldig
ineffektive. Derfor har nasjoner over hele verden siden 80-tallet innledet en storstilt del - privatisering av offentlige eiendeler. Dette har ført til en forbedret effektivitet og dermed lønnsomhet. Da er viktig at det offentlige klarer å opptre som en likeverdig partner. I Norge
fører det offentlige stort sett en ”hands off” politikk som gjør dem til en troverdig og likeverdig samarbeidspartner. I enkelte tilfeller hvor man opplever markedssvik eller hvor viktige fordelingshensyn må taes, har det offentlige likevel foretatt innegrep. Det offentlige har i denne sammenheng foretatt enkelte handlinger, som har fått stor mediedekning. For stort fokus på særinteresser og pressgrupper kan medføre at det offentlige mister
troverdighet. Da kan også selskaper som er del-privatisert, gjerne også presterer dårligere enn om selskapet hadde vært fullt og helt eiet av det offentlige. I situasjoner hvor nasjonale eiere
fører en ”hands off” politikk, tyder resultatene på at det ikke er store forskjeller i lønnsomhet
sammenlignet med private eiere.
Sammensetningen av styret er den formelle kontrollmekanismen som eierne har, og en
relativ stor eierandel kvalifiserer som oftest til en eller flere styreplasser. Styret skal stå for viktige strategiske beslutninger og passe på at ledelsen oppfyller kravene som er satt til dem.
Dermed vil effektiviteten og beslutningskvaliteten til styret være særdeles viktig. For at dette
skal oppnåes bør styremedlemmene gies incentiver til å handle slik som eierne ønsker. Et styremedlem har et selvstendig ansvar og skal representere alle eierne, men incentiver i form av eierskap i selskapet vil ifølge empiri gjøre styremedlemmene mer motiverte og bevisste til å overvåke og ta gode beslutninger. En god del internasjonal forskning har fokusert på at styremedlemmene skal være uavhengig. Det vil si at det ikke skal ligge et avhengighetsforhold til daglig ledelse. Empiri på dette punktet er sprikende, og det kan tyde på at en miks av avhengige og uavhengige styremedlemmer vil være å foretrekke. Også det informasjonsnettverket som styremedlemmene og lederne innehar viser seg å være viktig.
Beslutningssituasjonen er også viktig for styrets effektivitet. Styrets størrelse, alder, kjønn, ansattes rett til representanter i styret er undersøkte variabler her. Noen endelig konklusjon er
vanskelig å komme med, men det virker som om beslutningene er mer effektive når styrets størrelse er liten og ansatte holdes utenfor styrene.
Innsideeierskap skal ifølge teorien gjøre styremedlemmer og ledere mer aktive og selskapene forhåpentligvis mer lønnsom. Ved at innsiderne også blir økonomisk avhengig av sine handlinger, vil man minke agent – prinsipal problemet. Jo flere som aktivt tar del i overvåkning og drift av selskapet, jo færre har anledning til å være gratispassasjer. Empiri på
området støtter seg vanligvis til 5 forskjellige hypoteser om innsideeierskap. Disse omhandler blant annet at innsideeierskap påvirker lønnsomhet, at innsideeierskap ikke påvirker lønnsomhet og at det er endogene sammenhenger mellom innsideeierskap og lønnsomhet. Forskningen er ikke samstemt i sine konklusjoner, men det tyder på at tidlig
forskning gjerne er noe utilstrekkelig ettersom man tidligere ikke kontrollerte for
endogenitet. Nyere forskning ser også ut til å helle mer mot at det er ingen sammenheng
mellom innsideeierskap og lønnsomhet, eller at sammenhengen er et resultat av endogenitet.
I denne sammenheng tyder resultatene også på at det gjerne er andre variabler enn
innsideeierskap, som er mer avgjørende for selskapers lønnsomhet. Dette bringer oss inn på
kritikk av empirien. Forskning frem til i dag er preget av en rekke kritiske momenter. Det er
ofte støy i måletallene, definisjonene av variablene kan variere, nasjonale sammenhenger er
ofte avgjørende, datasettet er utilstrekkelig, problemer med endogenitet må kontrolleres for,
resultatene avhenger gjerne av hvilke måletall som er benyttet og det kan være vanskelig å
finne årsaks-virkning sammenhenger ettersom man mangler teoretisk modell innen emnet.
Det viser seg også at andre variabler enn de som er relatert til ES, påvirker lønnsomheten
mer. Dermed må man ved gjennomgang av tidligere forskning være kritisk til de resultatene
konklusjonene bygger på, ettersom disse gjerne er et resultat av spuriøse og tvilsomme
sammenhenger.
162
En ting er likevel sikkert, og det er at fagfeltet ikke er ferdig utforsket. Det kommer trolig til
fortsatt å prege forskningen i årene som kommer. Er det nemlig noe man kan forvente er det
vel nettopp at aksjonærvern og ES kommer mer på dagsorden og vil prege lærebøker,
forskning og media også i framtiden. Det er også trolig at det vil skje en utvikling på tvers av
landegrenser og kontinenter, ettersom flere selskaper opererer i et globalt marked. I denne
sammenheng er det arbeidet OECD legger ned for å komme fram til et anerkjent rammeverk
for god ES en viktig bidragsyter. Det blir spennende å følge forskningen og utviklingen innen
ES i årene som kommer. | en |
