Norges forvaltning av petroleumsformuen : Statens pensjonsfond, budsjettpolitikken og politisk risiko

Abstract

Diskusjonen rundt handlingsregelen som et operativt styringsmål for bruk av oljeinntektene har pågått siden handlingsregelen ble vedtatt i 2001. Handlingsregelen har som mål å opprettholde det offentlige tjenestetilbudet på lang sikt, sikre en generasjonsmessig balanse og sørge for at konkurranseutsatt sektor er tilstrekkelig stor, og slik sikre at det er balanse i utenriksøkonomien over tid. I denne utredningen har jeg blant annet prøvd å se på om handlingsregelen bør innstrammes, eller om vi kan bruke mer av oljeinntektene. I denne sammenheng har diskusjonen blitt knyttet opp mot økonomiske teorier for disponering av nasjonalformuer, spesielt permanentinntektsmodellen og ”tax-smoothing”-teoremet. For å gjøre diskusjonen mer omfattende, har det også blitt presentert forskjellige synspunkter fra ulike økonomer. En del av disse synspunktene er hentet fra et ”oljenummer” av tidsskriftet MEMO, der forskjellige økonomer blir intervjuet om bruk av oljeformuen. Mot slutten av utredningen blir diskusjonen rettet mot Statens pensjonsfond, handlingsreglen og politisk risiko. Det blir diskutert i hvor stor grad handlingsregelen binder politikere over tid. Handlingsregelen er i dag ikke juridisk bindende, og i praksis har det blitt brukt mer av oljeinntektene enn hva regelen tilsier hvert eneste år siden 2001. Handlingsregelen er etter min mening ikke den optimale strategi for bruk av Norges oljeinntekter, men den er en god handlingsregel når en avveier mellom ulike hensyn om hva som er samfunnsøkonomisk optimalt og hva som er politisk oppnåelig. Jeg synes likevel at handlingsregelen er vel konservativ, og at det bør åpnes for å bruke litt mer av oljeinntektene. Skal vi bruke mer av oljeinntektene, mener jeg at de burde brukes i sammenheng med en skattereform. På denne måten har man muligheten til å stimulere arbeidsmarkedet for å forbedre tilbudssiden i økonomien, samtidig som man kan styrke norsk konkurranseevne internasjonalt. Øker vi bruken av oljeinntektene, mener jeg det kan være formålstjenelig å begrense politikernes beslutningsmyndighet, og i større grad kanalisere investeringsbeslutningene vekk fra politikere, og over til en gruppe som har sterke incentiver til å realisere de mest lønnsomme prosjektene først.