| dc.description.abstract | Det fremste målet med denne utredningen er å vurdere nåværende aktivaallokering i
Statens Pensjonsfond – utland. Dagens investeringsstrategi stammer fra 1997, da det
ble det vedtatt å inkludere aksjer i porteføljen, noe som ble gjennomført i løpet av
1998. Imidlertid har mye forandret seg siden den gang, og allokeringen som da ble
bestemt er ikke lenger nødvendigvis like fornuftig.
Statens inntekter fra olje- og gassvirksomhet blir overført til Statens Pensjonsfond –
utland, som videre investerer kapitalen i utenlandske verdipapirer. Fondet har flere
funksjoner, men hovedformålet er å spare opp kapital til statens fremtidige utgifter og
sikre fremtidig velferd. I oppgaven presiseres det at fondet har en meget lang
tidshorisont, noe som igjen har stor betydning for hvilket risikonivå som bør anses
akseptabelt i porteføljen.
Selve kapitalforvaltningen i Statens pensjonsfond – utland utføres veldig profesjonelt,
og det legges stor vekt på ansette konkurransedyktige forvaltere. Forvalterne får mye
ansvar, og det fokuseres på spesialisering og utikling av spisskompetanse for å oppnå
høyest mulig avkastning. Prestasjonene på forvaltningen har så langt vært meget
imponerende, og fondet har jevnt over levert utrolig gode resultater. Utfordringene
blir imidlertid større, og det kan bil vanskelig å opprettholde like god meravkastning i
fremtiden med dagens strategi.
I dag investerer fondet kun i obligasjoner og store børsnoterte aksjeselskaper. Den
langsiktige allokeringen er uttrykt i en referanseportefølje, som består av 60 prosent
obligasjoner og 40 prosent aksjer. En slik fordeling er noe uvanlig sett i forhold til
andre sammenlignbare fond. Internasjonalt ser man ofte en betydelig høyere
aksjeandel, samtidig som det er vanlig å investere i flere aktivaklasser.
Forutsetningene i forbindelse med forvaltning av Statens pensjonsfond – utland har
endret seg mye fra den gang investeringsstrategien ble vedtatt, og av den grunn har
jeg tatt for meg fire mulige endringer i aktivaallokeringen, der jeg har forsøkt å angi
konsekvensene ved å gjennomføre de ulike endringene. Økt aksjeandel vil gi større forventet avkastning på sikt, men risikoen vil også øke for
gitte tidshorisonter. I oppgaven har jeg vurdert ulike faktorer som kan tenkes å
påvirke valg av risikonivå, og jeg mener blant annet at tidsaspektet bør ha vesentlig
mer betydning enn i dag. Jeg argumenterer også for at en inkludering av små
børsnoterte selskaper i referanseindeksen vil gi en bredere og mer representativ
aksjeportefølje. Konsekvensene for avkastning og risiko i porteføljen vil
sannsynligvis bli små, men i teorien skal man kunne oppnå både høyere avkastning og
noe redusert risiko.
Inkludering av flere aktivaklasser, som private equity og fast eiendom vil kunne
forsvares dersom det enten øker den forventede avkastningen eller reduserer risikoen i
porteføljen. Ut fra ulike studier konkluderer jeg med at fast eiendom sannsynligvis vil
kunne gi relativt sikre diversifikasjonsgevinster i form av redusert porteføljerisiko,
mens konsekvensene av å inkludere private equity er noe mer usikker. Slike
investeringer har historisk vær mer risikofylte enn investeringer i børsnoterte aksjer.
Imidlertid vil potensiell høy avkastning være hovedgrunnen for å allokere en andel til
dette markedet. Mulighetene til oppnå et bedre bytteforhold mellom avkastning og
risiko er derfor til stede. | en |
