| dc.description.abstract | Denne utredningen tar for seg det pengepolitiske regimet fleksibel inflasjonsmålstyring. Det gis en innføring i teorien som ligger bak fleksibel inflasjonsmålstyring ved å fokusere på arbeid fra den svenske økonomen Lars E.O. Svensson, de norske økonomene Øistein Røisland og Tommy Sveen og den amerikanske økonomen John B. Taylor. Videre ser jeg på rentene som Norges Bank styrer, hva som bestemmer utviklingen i pengemarkedsrentene og hvordan disse rentene påvirker inflasjonen gjennom ulike kanaler. Det gis en gjennomgang av hvordan pengepolitikken i Norge har utviklet seg de siste tiårene og fram til den nåværende forskriften for pengepolitikken kom i 2001. Det gis en gjennomgang av forskriften og hvordan Norges Bank tolker mandatet som ligger i forskriften både men hensyn på inflasjon og produksjon/sysselsetting. Hvilken metode Norges Bank bruker for å vurdere den underliggende inflasjonen og hvordan dette har endret seg diskuteres, da med spesielt fokus på KPI-JAE. Norges Banks publisering av rentebaner og i hvilken grad markedet har tillitt til Norges Bank blir gjennomgått. Det gis også en kort gjennomgang av de pengepolitiske regimene i land vi sammenligner oss med for å illustrere forskjeller og likheter. Utredningen tar i de to siste kapitlene en mer anvendt tilnærming ved å gi en vurdering av den pengepolitikken som har blitt ført siden den nåværende forskriften for pengepolitikken kom. Den faktiske utviklingen i inflasjon og produksjon/sysselsetting vurderes opp mot det mandatet Norges Bank har fått. Det gis også en vurdering av hva som er situasjonen for Norges Bank nå. Bakgrunnen for hvorfor 2,5 prosent inflasjon ble valgt som mål gjennomgåes grundig og det diskuteres hvorvidt 2,5 prosent er det optimale målet for Norges Bank eller om det burde endres. I utredningen konkluderes det med at Norges Bank i stor grad har ført en pengepolitikk som er konsistent med mandatet. Imidlertid er det liten tvil om at pengepolitikken gjennom 2002 var for kontraktiv og førte til en situasjon som bryter klart med mandatet. I tillegg kan det vise seg at renten ble kuttet for mye og holdt for lav for lenge i årene 2003, 2004 og i første halvdel av 2005. Dette er imidlertid for tidlig å konkludere med, men vil kunne vise seg i løpet av de nærmeste månedene og årene.
3
Hva angår inflasjonsmåltallet 2,5 prosent konkluderes det med at det kun er to reelle alternativer; enten å kutte målet til 2 prosent eller beholde det nåværende målet. Foreløpig anbefales å beholde det nåværende målet, men en senking til 2 prosent bør ikke utelukkes dersom det vil gi en pengepolitikk som bedre ivaretar mandatet. Det vektlegges at en slik senking må gjøres på en måte som ikke skaper fremtidige spekulasjoner om nye endringer av inflasjonsmålet. Dette kan kun oppnås ved en endring til 2 prosent som er den internasjonale standarden. | en |
