| dc.description.abstract | Tidsubestemt lønnstilskudd har blitt introdusert som et forslag til å motvirke den økende uførepensjoneringen, og er i så henseende et virkemiddel som skal bidra til å redusere folketrygdens utgifter. Uførepensjonistens karakteristika og en analyse av veien til uførepensjon indikerer at langtidsmottakere av en helserelatert ytelse eller økonomisk sosialhjelp vil ha svært høy risiko for å avslutte et klientforløp med uførepensjon. Generelt vil risikoen være høy for langtidsmottakere med lav utdanning, lav inntekt, høy alder og som arbeider innenfor en tradisjonell næring. For langtidsmottakere av en helserelatert ytelse, vil stønadsmottakeren ha spesielt høy risiko dersom vedkommende er eldre og har diagnosen muskel- og skjelettsykdommer. Tilsvarende vil langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp ha spesielt høy risiko dersom stønadsmottakeren er ung, har en ikke-vestlig bakgrunn og har diagnosen psykiske lidelser. Langtidsmottakere av dagpenger har en forholdsvis lav sannsynlighet for en overgang til uførepensjon. Arbeidsledighet øker imidlertid uføretilbøyeligheten for den enkelte. Å være dagpengemottaker representerer i seg selv lav sannsynlighet for en overgang til uførepensjon. Uføretilbøyeligheten øker imidlertid betraktelig dersom stønadsmottakeren beveger seg over til en helserelatert ytelse, eller til økonomisk sosialhjelp. I analyser av hvilke insentiver arbeidstaker og arbeidssøker står ovenfor i trygde- og sosialhjelpssystemet og arbeidsmarkedet, hvilke insentiver arbeidsgiver står ovenfor i arbeidsmarkedet og legens og saksbehandlerens roller og insentiver i overganger mellom arbeid og trygd ble det identifisert seks sentrale utfordringer med hensyn til uførepensjonering i dagens trygde- og sosialhjelpssystem. Den første utfordringen er knyttet til at trygde- og sosialhjelpssystemet er et forsikringssystem som i tilfeller med asymmetrisk informasjon vil gi forsikringstaker (den enkelte beboer i Norge) incitamenter til moralsk hasard og muligheter for å rapportere et forsikringstilfelle som ikke har funnet sted. Denne utfordringen gjør seg gjeldende i situasjoner der pasienten har en diffus sykdom som ikke kan diagnostiseres ut i fra objektive, medisinske tester.
4
Den andre utfordringen er knyttet til samspillet mellom utformingen av trygde- og sosialhjelpssystemet og lønnsvilkårene i arbeidsmarkedet. Som følge av omfordeling i trygde- og sosialhjelpssystemet i form tilleggstønader og tak på beregningsgrunnlag, vil arbeidstakere med lav inntekt ha de sterkeste insentivene til en overgang til trygd og de svakeste insentivene til en overgang fra trygd til arbeid. . Fremveksten av nye næringene har bidratt til at arbeidstakere i tradisjonelle næringer, som utgjør en stor del av de sysselsatte, med lav lønn, relativt sett har fått enda lavere lønn og svekkede insentiver. Den tredje utfordringen er at fravær av aktive vilkår i forbindelse med sykdom, arbeidsledighet og et økonomisk eller sosialt problem gjør at stønadssituasjonen vil være attraktiv for personer med negative preferanser for arbeid. I tilfellet med sykepenger vil en høy kompensasjonsgrad i tillegg gi sterke insentiver til en overgang fra arbeid til sykepenger, og svake insentiver til en overgang fra sykepenger til arbeid. Den fjerde utfordringen er relatert til legens rolle i trygdesystemet, og saksbehandlerens rolle i trygde- og sosialhjelpssystemet. Som følge av at det er knyttet et medisinsk vilkår til trygdeytelsene, og saksbehandlerens avgjørelse baseres på legens anbefalning, er det legen som i praksis tar avgjørelsen om tilståelse av en trygdeytelse. Legen og saksbehandleren er begge agent for to prinsipaler, henholdsvis pasienten og staten og stønadssøker og staten. I situasjoner der det ikke er perfekt informasjon om vedkommendes situasjon, vil avgjørelsen ha et innslag av skjønn, og pasienten og stønadssøkeren vil få mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Den femte utfordringen er knyttet til arbeidsmarkedet og arbeidsgivers krav til arbeidstakerens produktivitet. Som følge av et lite fleksibelt arbeidsmarked og et sterkt stillingsvern, vil arbeidsgiver ikke ønske å ansette personer med nedsatt eller usikker arbeidsevne. Arbeidstakere/arbeidssøkere med varig nedsatt arbeidsevne, og lavere produktivitet enn en ordinær arbeidstaker, vil derfor ha stor risiko for å bli utstøtt av/utestengt fra arbeidsmarkedet.
Den sjette, og siste utfordring, oppstår som følge av at de eksisterende virkemidlene for å redusere uførepensjoneringen ikke gir resultater. Både yrkesrettet attføring og rehabilitering har svært lave overgangsrater til arbeid og svært høye overgangsrater til enten en annen midlertidig ytelse eller uførepensjon. Resultatene indikerer at virkemidlene i trygdesystemet ikke vil være egnet for alle.
5
I forhold til de seks identifiserte utfordringene i trygde- og sosialhjelpssystemet vil tidsubestemt lønnstilskudd bidra til å mildne utfordring 5. Tidsubestemt lønnstilksudd vil fylle gapet mellom individets ressurser og arbeidslivets krav og forventninger, og gi rom for en heterogen arbeidsstyrke med hensyn på produktivitet, og dermed bidra til å forebygge uførepensjon. Insentivene knyttet til stønaden, arbeidsgivers og arbeidstakers mulighet til å påvirke resultatet av arbeidsevnevurderingen og det forhold at både legen og saksbehandler vil velge å være lojal mot bruker/pasienten i en lojalitetskonflikt vil imidlertid medføre at arbeidsevnevurderingen trolig ikke vil være effektiv. | en |
