| dc.description.abstract | Høsten 2008 ble verden rystet av en internasjonal finanskrise. Det var få land som ble rammet
like hardt som vikingøyen Island. I løpet av den første uken i oktober gikk de tre største
islandske bankene konkurs. På grunn av bankenes enorme størrelse i forhold til den islandske
økonomien, satte de dermed den islandske staten på randen av konkurs. Bankenes kollaps
markerte også en stopper for en lang periode med en fantastisk vekst i den islandske
økonomien, og førte islendingene inn i en kraftig resesjon. Vår analyse forsøker å kartlegge
hvilke faktorer som førte til at islendingene ble så hardt rammet av den internasjonale
finanskrisen.
I kapittel 2 tar vi for oss den generelle utviklingen i den islandske økonomien de siste 6-7
årene. Vi forsøker å kartlegge hva som har ligget bak den enorme oppturen, og hvordan det
hele snudde da krisen inntraff. Vi finner at historien bak den enorme veksten i den islandske
økonomien er kompleks og går på tvers av flere faktorer som har påvirket hverandre
gjensidig. Men det er hovedsakelig to underliggende årsaker for den enorme veksten:
privatisering og deregulering av finansmarkedene, og et investeringssjokk skapt av en storstilt
offentlig satsing på investeringer i aluminiumssektoren. De aller fleste aspekter av den
islandske økonomien beveget seg langt ut over fundamentale verdier, og faresignalene var
tydelige lenge før krisens utbrudd.
I kapittel 3 gjennomfører vi følgelig en konjunkturanalyse, og tar for oss islandske
myndigheters konjunkturstyring gjennom denne eventyrlige oppturen. Her benytter vi oss
hovedsakelig av HP-filteret for å estimere trend i BNP, og på denne måten å kunne estimere
produksjonsgapet i økonomien. Den islandske sentralbanken foretok gjentatte rentehevinger i
løpet av perioden 2003 til 2008, uten å lykkes i å dempe det tiltagende presset i økonomien.
Inflasjonsutviklingen har hovedsakelig fulgt valutakursutviklingen, med unntak av perioden
2004-2006. På grunn av kombinasjonen høye renter, høy inflasjon og sterk valutakurs i denne
mellomperioden, gjennomfører vi en test på om det har vært systematiske avvik fra teorien
om udekket renteparitet som kan ha dannet grunnlag for spekulative carry trade-strategier.
Basert på teorier om inflasjonsstyring og pengepolitikkens virkning på realøkonomien, finner
vi at de manglende effektene av islandske myndigheters pengepolitikk hovedsakelig skyldes
manglende troverdighet, uheldig konkurranse på kredittmarkedet, og spekulative carry trade4
posisjoner; både direkte og indirekte gjennom valutalånene fra bankene. Samtidig har
finanspolitikken vært for ekspansiv gitt den økonomiske situasjonen. Dette er et resultat av en
diskresjonær finanspolitikk. Vi finner at islandske myndigheter må ta på seg store deler av
skylden for den ubalanserte utviklingen gjennom deres feil ved utføringen av
konjunkturstyringen.
I kapittel 4 forsøker vi å sette situasjonen på Island i perspektiv ved å foreta en komparativ
analyse av konjunkturutviklingen og konjunkturstyringen i tre andre råvareøkonomier. Dette
gjør at vi har et bedre grunnlag for å kunne trekke endelige konklusjoner på våre analyser.
Den islandske økonomien har hatt en ekstrem utvikling sammenlignet med disse landene, og
vi finner klar støtte for våre funn fra kapittel 3.
Til slutt analyserer vi den ekstreme utviklingen til de islandske bankene i kapittel 5. Denne
utviklingen har medført at den økonomiske oppturen, og spesielt utfallet ved utbruddet av
finanskrisen, har blitt så ekstremt for Island sammenlignet med andre land. Basert på
økonomiske sammenhenger, analyserer vi hvilke faktorer som ligger bak den enorme veksten
og ekspansjonen, og hvordan det hele kollapset ved utbruddet av finanskrisen. En gruppe
mennesker klarte å få kontroll over store deler av det islandske samfunnet, og brukte bankene
til å forfølge egne interesser og grådighet. På samme tid, og sannsynligvis av denne grunn,
har overvåking og regulering sviktet fullstendig. Denne kombinasjonen førte til at bankene
vokste seg så store at den islandske staten ikke hadde muligheter for å støtte opp under et slikt
system; verken med likviditet eller med fiskale reserver ved en eventuell insolvens. Vi finner
dermed at kombinasjonen av mangel på en långiver i siste instans, høy giring, og høy
avhengighet av finansiering fra verdipapirmarkedet, førte til at en bankkollaps ble et
uunngåelig utfall. | en |
