| dc.description.abstract | Denne utredningen drøfter næringspolitiske problemstillinger med utgangspunkt i økonomisk teori. Det konkluderes med at næringspolitikken bør baseres på et overordnet prinsipp om næringsnøytralitet, og ikke på et prinsipp om konkurransenøytralitet. En næringsnøytral politikk vil føre til at næringene med høyest betalingsevne for innsatsfaktorene overlever, noe som følgelig maksimerer verdiskapningen.
En viktig forutsetning for at markedet leder til effektiv næringsstruktur og ressursutnyttelse er at markedene fungerer tilfredsstillende. Myndighetenes næringspolitiske ”verktøykasse” bør dermed fylles av ”redskaper” som retter opp markedssvikt. Slike virkemidler bør rettes direkte mot kilden til markedssvikten. Næringspolitikken bør derfor rettes mot markeder, og ikke mot næringer. Begrepet næringspolitikk er derfor egentlig overflødig ettersom myndighetene bør likebehandle næringene og rette politikken mot markedssvikt, uavhengig av hvilke næringer som berøres.
Flere forhold knyttet til offentlige beslutningsprosesser taler mot en aktiv næringspolitikk. Myndighetene har store informasjonsproblemer, og inngrep for å rette opp i markedssvikt kan dermed ende med styringssvikt. Også politikeres ønsker om gjenvalg, interessegruppers lobbyvirksomhet eller opportunistiske byråkrater kan bidra til en sub-optimal næringspolitikk.
De næringspolitiske virkemidlene bør derfor utformes slik at faren for styringssvikt minimeres. Dette tilsier virkemidler som er informasjonseffektive, enkle å tolke, og vanskelig å manipulere. | en |
