En praktisk anvendelse av moderne porteføljeteori : den optimale porteføljen

Abstract

Denne utredningen anvender moderne porteføljeteori med det formål å konstruere optimale porteføljer som gir risikojustert meravkastning på Oslo Børs (OSEBX). Den optimale porteføljen er sammensatt av passiv indeksforvaltning og aktive porteføljer. Konstrueringen av den optimale blandingen mellom passiv- og aktiv portefølje bygger på rammeverket til Treynor og Black som ble introdusert i 1973. Denne metoden og resultatene den gir er kritisk avhengig av inndata. Det er derfor en subjektiv vurdering underveis av hva som anses som god informasjon inn i optimeringsmodellen. For å vurdere nærmere prestasjonen til optimeringsmodellen, blir den optimale porteføljen sammenlignet med en enkel likevektet strategi. Dette for å vurdere om en eventuell risikojustert meravkastning i den optimale porteføljen kunne vært enda større ved å benytte en enkel strategi som ikke krever noen beregninger. Utredningen starter med å klargjøre forskjellene mellom passiv og aktiv forvaltning, og empiriske erfaringer vedrørende aktive strategier. Det er indikasjoner på at det finnes gode forvaltere som evner å skape risikojustert meravkastning. De samme studiene, som er gjort på fondsnivå, viser imidlertid at meravkastningene oftest forsvinner når det tas høyde for forvaltningskostnader. Det blir også vist at de få som evner å skape meravkastning sjelden klarer dette over tid. Videre er det en presentasjon av moderne porteføljeteori som bygger på Markowitz (1952) sitt rammeverk. I dette inngår faktormodeller som forklarer avkastning og risiko i aksjer eller porteføljer, samt porteføljekonstruksjon som kombinerer porteføljer på en optimal måte. Den empiriske undersøkelsen tar del i det norske aksjemarkedet. Utredningen har benyttet ukeporteføljene til DnB NOR Markets som inndata til den aktive delen, mens indeksen OSEBX er benyttet som passiv portefølje. Resultatene viser at den optimale porteføljen har oppnådd en meravkastning på 7,4 prosent etter kostnader i de 114 ukene som er optimert. Den risikojusterte meravkastningen målt ved informasjonsrate er på 0,82. Resultatene er meget gode ut ifra tidligere empiriske studier av informasjonsrater, men de er i midlertidig ikke statistisk signifikant med et signifikansnivå på 5 prosent. Mer interessant er en sammenligning mellom den teoretiske modellen og en enkel likevektet modell. Det viser seg at en enkel likevektet modell, med samme vekter i aktiv og passiv portefølje som den optimale porteføljen, oppnådde et bedre resultat. Den teoretiske optimeringsmodellen har derfor kommet til kort for en enkel likevektet strategi.