Infrastruktur som aktivaklasse : bør pensjonskasser inkludere infrastruktur i sin investeringsportefølje?

Abstract

Denne utredningen gjør en vurdering av hvorvidt det er aktuelt for norske pensjonskasser å investere i infrastruktur. Finansdepartementet har per 1.1.2011 åpnet for at norskregistrerte pensjonsforetak, det vil si livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, kan investere i infrastruktur. Ved å investere i infrastruktur, er tanken å bedre pensjonsforetakets tilpasningsevne mot demografiske og finansielle utfordringer som høyere forventet levealder og lave renter. Utredningen gjør en kvalitativ og en kvantitativ analyse av infrastruktur som ny aktivaklasse, eller investeringsalternativ for norske pensjonskasser. Den kvalitative analysen tar først for seg en generell fremstilling av norske pensjonskassers karakteristika, hvilke regulatoriske krav de er underlagt, og hvordan dette påvirker forvaltningen. Særlig gjelder dette krav til årlig avkastning, og ulike plasseringsbegrensninger mot ulike investeringsalternativer. Utredningen ser også på hva som kjennetegner infrastrukturinvesteringer, og drøfter hva man i henhold til teori og tidligere analyser kan forvente å finne i den kvantitative analysen. Analysen tar videre for seg gjeldende norsk rett, og drøfter hvorvidt regelverket gjør det interessant for pensjonskasser å investere i infrastruktur. Særlig fokus blir rettet mot skatteproblematikk, hvor stor investering det tillates i den enkelte infrastruktur, og hvordan infrastruktur passer inn i det nye soliditetsregelverket «Solvens II». Den kvantitative analysen er basert på moderne porteføljeteori, hvor avkastnings- og risikoprofilen til infrastruktur står særlig sentral. Aktivaklassene utredningen velger å sammenligne infrastruktur med, skal i størst mulig grad representere en norsk pensjonskasse sin investeringsportefølje. Analysen finner at infrastruktur på ingen måte kan klassifiseres som et lavrisikoalternativ, og viser noe overraskende høy historisk korrelasjon mot aksjemarkedet. Til tross for dette, finner analysen at infrastruktur historisk sett har gitt høy årlig avkastning, justert for den risikoen man påtar seg, og vil samtidig gi høyere forventet avkastning for et gitt risikonivå på porteføljenivå. Analysen finner også tidsdiversifiseringseffekter ved infrastruktur, hvor man kan argumentere for at infrastrukturinvesteringer over tid vil gi særlig god risikojustert avkastning.