En analyse av rentesammenhenger; styringsrente, pengemarkedsrente og bankenes utlånsrente : Er sammenhengene stabil over tid, eller kan det identifiseres brudd?

Abstract

Rentesammenhenger vekker stor interesse hos både husholdninger og profesjonelle aktører i rentemarkedene. I denne analysen har jeg ved å bruke en Bai-Perron analyse for strukturelle brudd studert flere sentrale rentesammenhenger som inkluderer styringsrente, pengemarkedsrente og bankrenter. Fordelen med en Bai-Perron analyse er at en kan identifisere flere strukturelle brudd på ukjente tidspunkt. Analysen fokuserer på observerte renter fra 1990 til og med 2011 og baseres på enkle regresjonsforhold. Det identifiseres brudd i alle rentesammenhengene, som tilsier at rentesammenhengene ikke har vært stabil siden 90-tallet. Bruddene forklares ut i fra sentrale hendelser og blant annet endringer i pengepolitikk og markedsforhold den aktuelle perioden, det er imidlertid verdt og merke seg at renteendringer i seg selv ikke forårsaker brudd i rentesammenhenger. Det er tilsynelatende endringer i pengepolitikk som forårsaker de fleste identifiserte bruddene i rentesammenhengene. På relativt kort tid i løpet av 90-tallet har pengepolitikken gått fra fastkursregime til flytekursregime og videre over i inflasjonsstyring, og det er naturlig at slike endringer forårsaker brudd i rentesammenhengene. Etter innføring av inflasjonsstyring ser det ut til at rentesammenhengene er mer stabile og en kan observere et mer parallelt forløp mellom alle renteseriene. Ikke alle brudd kan forklares med like stor robusthet, og derfor må noen tolkninger for enkelte brudd, spesielt i rentesammenhenger som inkluderer bankrenter; utlånsrente og innskuddsrente tolkes med varsomhet. Siden denne analysen er basert på enkle regresjonssammenhenger er det nærliggende å anta at en mer omfattende analyse kan gi andre resultater, likevel vil denne analysen kunne kaste lys over årsaker til at brudd i rentesammenhenger observeres og danne grunnlag for dypere analyse.