| dc.description.abstract | Etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor i 2006 har antall innskuddspensjoner økt dramatisk, mens ytelsespensjoner er i ferd med å forsvinne i private foretak. Det er ulike årsaker til at vi ser en slik endring i tjenestepensjonsmarkedet. Ved ytelsespensjon er det foretaket som bærer all risiko i form av at det må betale økte premier dersom ikke avkastningen på innbetalte premier sørger for at ytelsesnivået nås. En slik pensjonsordning gjør det svært vanskelig for foretaket å budsjettere fremtidige pensjonspremier. I innskuddsordninger flyttes derimot risikoen over på arbeidstaker og foretaket betaler innskudd i form av en fast prosentsats av arbeidstakers årlige lønn. Arbeidstakers endelige pensjon er da bestemt av størrelsen på innskuddene og avkastningen på disse. Vi viser at med dagens innskuddssatser vil forventet pensjonsutbetaling for en arbeidstaker som er medlem i en innskuddsordning være betydelig lavere enn for en likelønnet arbeidstaker i en ytelsesordning. De fleste foretak med innskuddspensjon har en standard risikoprofil som nye medlemmer automatisk blir tildelt. Denne består for de fleste av halvparten aksjer og halvparten obligasjoner eller rentefond. Medlemmene kan så øke eller redusere aksjeandelen etter eget ønske, en mulighet få benytter seg av. En slik standardportefølje beskrives av langt de fleste pensjonstilbyderne å ha en middels risikoprofil. Vi er uenige i dette og mener at aksjeandelen er for høy med bakgrunn i den risikoaversjonen arbeidstakere i privat sektor uttrykker. Samtidig anbefales det av mange å øke aksjeandelen for å kompensere for reduksjonen av forventet pensjon i forhold til i ytelsespensjon. Vi argumenter for hvorfor vi mener det er feil å øke risikoeksponering, da det blant annet kan føre til stor tapsrisiko på pensjonstidspunktet og dermed redusert kjøpekraft. | no_NO |
