| dc.description.abstract | Med utgangspunkt i kvalitative dybdeintervjuer gjør denne masterutredningen rede for virkningene av de økonomiske insentivene i samhandlingsreformen og i hvilken grad disse virkingene samsvarer med reformens overordnede mål. Reformen er det ferskeste styringsgrepet fra nasjonalt hold for å møte eksisterende og tiltagende utfordringer i norsk helsesektor, og søker å oppnå atferdsendringer blant annet ved å gi kommunene insentiver. De to insentivene som skisseres er kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter. Dette skal virke som insentiver for kommunene på den måten at de får overført midler og pålegges et betalingsansvar for oppgaver de tidligere var unntatt dette for.
Utredningen tar utgangspunkt i insentivteori, og fokuserer på insentiveffektene på bydelsnivå i Oslo kommune. Det presenteres ni funn som oppsummerer insentivvirkningene. Det konkluderes med en klar atferdsendring fra bydelenes side som følge av insentivet om betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter. I tillegg til reduserte liggetider på sykehus, observeres det en tydelig forbedring i samarbeidet med helseforetakene. Utredningen peker også på at insentivstyrken har medført en fokusforflytting mot oppgaver som belønnes, samt bieffekter som kan være uheldige sett fra et pasient- og samfunnsøkonomisk perspektiv. Utredningen viser videre hvordan insentivet om kommunal medfinansiering virker svakt med hensyn til å endre bydelenes atferd, grunnet manglende pengeoverføringer og mindre samsvar mellom ytt innsats og oppnådd resultat. Samlet sett viser de presenterte insentivvirkningene at atferdsendring i varierende grad bidrar til å møte reformens hovedutfordringer. | no_NO |
