| dc.description.abstract | Bruken av opsjoner som en del av kompensasjonen til ansatte og ledelse har vært svært omfattende de siste to tiårene. Det er flere årsaker som trekkes frem som mulige forklaringer på denne utviklinngen, der en av de vanligste er de gunstige regnskapsreglene som frem til nylig har vært gjeldende på området. I praksis innebar regelverket at selskapene ikke trengte
å føre noen kostnad i resultatregnskapet for bruken av opsjoner, og at dette dermed ble sett på som en gunstig måte å avlønne ansatte på. Med innføringen av International Financial Reporting Standards, IFRS 2 – Share based payment, samt den amerikanske versjonen SFAS 123 (R), må nå selskaper føre kostnaden som opsjonsprogrammene innebærer i
resultatregnskapet, noe som reduserer selskapenes rapporterte resultat.
I denne utredningen undersøker jeg hvorvidt innføringen av IFRS 2 har hatt noen virkning
på bruken av brede opsjonsordninger, her definert som ordninger som omfatter en betydelig andel ansatte, blant norske børsnoterte selskaper. Dersom dette er tilfelle, tyder det på et corporate governance problem blant norske selskaper, da implikasjonen er at de har forsøkt å
skjule kostnader for sine eiere.
Analysen gjøres ved å ta utgangspunkt i selskaper som benyttet brede opsjonsordninger i
regnskapsåret 2002, dvs. før kravet om kostnadsføring ble endelig vedtatt, og undersøke hvorvidt disse selskapene fortsatt benytter slike ordninger. Jeg finner at 60 % av selskapene i utvalget allerede har eller har planer om å legge ned ordningene eller oppgav at de ikke skulle starte nye når løpende programmer avsluttes. Jeg argumenterer for at det er grunn til å
tro at for en stor andel av disse selskapene er praksisendringen et resultat av IFRS 2. Dette finner jeg gjelder særlig for selskaper innen IT-sektoren, noe som sannsynligvis kommer av at dette er den sektoren som har benyttet opsjoner i størst omfang, og som derfor vil oppleve
en størst virkning på rapportert resultat. | en |
