Interessentdialog som kilde til ny kunnskap : en casestudie av Storebrand, TINE og Tryg

Abstract

Med bakgrunn i en felles interesse for bedrifters samfunnsansvar, har vår motivasjon for masteroppgaven vært ønsket om å bidra med ny kunnskap om hvordan interessentdialog kan være verdifullt for bedrifter i praksis. I en verden som stadig endrer seg, mener vi kunnskap fra ulike interessentgrupper er essensielt for bedrifter som trenger viten om sine omgivelser. Formålet med denne studien har derfor vært å vinne ny innsikt i hvordan informasjon generert fra interessentdialog kan omdannes til relevante og verdiskapende kunnskapsressurser i bedrifter. For å kunne tilegne oss denne innsikten ser vi nærmere på hvordan interessentkunnskap innhentes, absorberes og integreres hos de tre bedriftene Storebrand, TINE og Tryg. Vi belyser problemstillingen gjennom en utforskende casestudie med dybdeintervjuer av seks respondenter hos de tre casebedriftene. Bedriftene er valgt på bakgrunn av at de alle fremstiller seg selv som aktører som viser aktivt samfunnsansvar, og har utstrakt dialog med sine interessenter. Studien tar utgangspunkt i interessentteori og interessentdialog, og benytter det dynamiske kapabilitetsperspektivet for å studere hvordan bedriften håndterer de ulike prosessene med å omdanne kunnskapsressurser. Studien viser at interessentkunnskap tjener som en verdifull ressurs hos de tre casebedriftene. Våre funn antyder et dynamisk samspill mellom bedriftenes prosesser for innhenting, absorbering og integrering av interessentkunnskap. Funnene indikerer at interessentkunnskap hovedsakelig innhentes gjennom bruk av ulike dialogverktøy, gjennom ustrukturert dialog og via bedriftenes nettverk og samarbeidsprosjekter. Videre synes kunnskapen å absorberes både i medarbeidernes daglige virke, og gjennom planlagte og strukturerte prosesser i etterkant av at dialogen har funnet sted. Interessentkunnskap må gjøres tilgjengelig for, og absorberes av, relevante beslutningstagere for at den skal integreres i bedriftens beslutningsprosesser. Det fremkommer at casebedriftene finner det hensiktsmessig å sikre dette gjennom involvering av medarbeidere som har behov for ny kunnskap. Vi kan ikke konkludere med at interessentkunnskap omdannes til relevante kunnskapsressurser etter et fastsatt mønster. Dette er imidlertid heller ikke formålet med 3 studien. Funnene våre tyder på at kunnskap må gjennomgå de tre prosessene innhenting, absorbering og integrering for å kunne tjene som verdiskapende ressurs i bedriftens beslutningsprosesser. Imidlertid avdekker vi relativt store forskjeller mellom casebedriftene i hvordan disse tre prosessene foregår og håndteres. Vi foreslår følgelig flere lignende studier for på et bredere grunnlag å kunne beskrive omdannelsesprosessen for interessentkunnskap.