Tiden med inflasjonsmål : hva har Norges Bank styrt etter?

Abstract

Norges Bank har det utøvende ansvaret for pengepolitikken i Norge gjennom å bestemme styringsrenten. Siden 2001 har pengepolitikken formelt vært styrt etter prinsippet om inflasjonsmålstyring. Formålet med denne oppgaven har vært å undersøke hva Norges Bank virkelig har tatt hensyn til i rentesettingen i perioden etter 2001. Undersøkelsen har hatt en tilnærming med utgangspunkt i at hensynene Norges Bank tar når de bestemmer styringsrenten kan beskrives av variablene inflasjon, realøkonomi, finansiell stabilitet og kronekurs. Det viktigste funnet er at hensynet til en stabil og ikke for sterk kronekurs virker å veie tyngst i rentesettingen. Siden 2004 har den norske styringsrenten vært nær identisk med den europeiske sentralbanken (ECB) sin styringsrente, til tross for at andre økonomiske variabler har hatt ulikt forløp. Videre viser analysen en avtagende prioritet av inflasjon i perioden. Nedprioriteringen av inflasjon har gitt en rentesetting som passer bedre til realøkonomien. En rente lik ECB ser ut til å gi en middelvei i forholdet mellom inflasjon og realøkonomi. Hensynet til finansiell stabilitet ser ikke ut til å ha påvirket rentesettingen. Inflasjonen har vært lav og stabil, men godt under målet. Norges Bank kommuniserer i de pengepolitiske rapportene at hensynet til inflasjon er det viktigste, men prioriterer likevel ikke å få den opp. Norges Bank ser derimot ut til å frykte høy inflasjon. Det har tidvis vært høy aktivitet i realøkonomien og betydelig vekst i størrelser som kan true den finansielle stabiliteten. Dette har ikke slått ut i økt inflasjon. Inflasjon har vært en dårlig indikator på press i økonomien. Avslutningsvis presenteres noen betraktninger om alternativer for pengepolitisk organisering og styring.