| dc.description.abstract | Avhandlingen ser på hvilke faktorer som påvirker rentemarginen til bankene i den norske
banksektoren. Rentemarginen er sentral ettersom den avgjør kostnadene til finanseringen fra
banksektoren. Dersom rentemarginen blir for høy kan det føre til reduksjon av økonomisk
vekst, mens en reduksjon av rentemarginen kan føre til en ustabil banksektor.
For kartlegging av hvilke faktorer som påvirker rentemarginen benyttes to modeller. Første
modellen, laget av Ho & Saunders (1981), kalles tostegsmodellen. Den andre modellen er
laget av McShane & Sharpe (1985) og blir kalt singelstegsmodellen. Modellene ble konstruert
på 80-tallet, men har senere blitt utviklet gjennom endringer av variablene for å oppnå høyere
signifikansnivå og koeffisienter. Begge modellene er utviklet for å se nærmere på
rentemarginen, men har derimot forskjellige framgangsmåter.
Datagrunnlaget som er benyttet for utredningen er på 115 banker i perioden 2009-2014.
Resultatet indikerer at større banker tar en høyere rentemargin og effektive banker tar en
mindre rentemargin. Resultatet kan virke motstridene med tanke på at store banker bør være
mest effektiv gjennom stordriftsfordeler, derimot er empirisk teori splittet rundt effekten av
stordriftsfordelene i banksektoren. En mulig forklaring kan være at store banker har andre
faktorer som gir dem muligheten til å ta ut en høyere margin.
Selv om størrelse har vist seg å ha en betydning for rentemarginen, indikerer resultatene at
effektivitet er den mest sentrale faktoren. De optimale tiltakene vil være tiltak som tar for seg
både størrelse og effektiviteten sammen, men effektivitet har mest påvirkningspotensiale. For
å øke effektiviteten må myndighetene fokusere på lønn og administreringskostander. Mens
tiltak for å håndtere størrelse vil være rettet mot å effektivisere de store bankene, eller på andre
måter endre strukturen til bankene for å fremheve effektivitet. | nb_NO |
