Quality minus Junk : en empirisk analyse av kvalitetsinvestering på Oslo Børs

Abstract

Hovedformålet med denne studien er å undersøke om en kvalitetsbegrunnet investeringsstrategi er i stand til å skape meravkastning på Oslo Børs i perioden 1993-2013. Utredningen tar utgangspunkt i «Quality minus Junk»-faktoren til Asness, Frazzini & Pedersen (2013), som har dokumentert at den eksisterer og er i stand til å gi risikojustert meravkastning på det internasjonale aksjemarkedet. Målet er derfor å replikere studien på Oslo Børs og undersøke virkningen på norske finansielle data. Studien er bygget opp rundt tre forskningsspørsmål. Første grunnstein undersøker om kvalitet har vært historisk priset på Oslo Børs, og hvilken forklaringskraft denne sammenhengen har. Videre blir aksjer inndelt i kvintilporteføljer på bakgrunn av hvilken kvalitetsscore de oppnår. Siste byggestein fokuserer på QMJ-faktoren som går lang i kvalitetsaksjer og «shorter» søppelaksjer. Her er motivasjonen å undersøke prestasjonen historisk og om dette er en suksessfull investeringstilnærming. Både kvalitetsporteføljene og QMJ-porteføljenes avkastning blir vurdert opp mot systematiske risikofaktorer. I utredningen dokumenterer vi at det har vært en begrenset prising av kvalitet på Oslo Børs. Selv om det eksisterer enkelte påvirkningsfaktorer og mønster i prisingen, er kvalitetsprisingen preget av en svært lav forklaringskraft, som verifiserer tidligere funn på området. Konsekvensen av en begrenset sammenheng mellom aksjenes kvalitet og prising, kan blant annet tilskrives psykologisk, eller irrasjonell atferd hos investorene. Et viktig bidrag i vår analyse er at den verifiserer den opprinnelige sammenhengen til Asness, et. al. om at høykvalitetsaksjer leverer positiv meravkastning, mens en portefølje med lavkvalitetsaksjer har levert gjennomgående lave eller negative alfa-verdier. Dette er en sammenheng som virker å være robust i forhold til hvordan porteføljene vektes og for størrelsen på porteføljen. Våre funn indikerer derimot at resultatene er sensitiv i forhold til hvor ofte forvalteren velger å oppdatere og rebalansere porteføljene. Dette gir seg utslag i at en del av avkastningsforskjellene reduseres ved mindre frekvent rebalansering, men fortsatt presterer kvalitetsaksjer best. Siste empiriske funn i vår utredning er at selv om QMJ-faktoren ikke er i stand til å skape systematisk meravkastning gjennom hele analyseperioden på Oslo Børs, har den i årene etter årtusenskiftet gitt meravkastning til forvalterne. Som følge av dette er det empirisk grobunn for å konkludere med at QMJ-faktoren er eksisterende på Oslo Børs.