Pensjonsoptimalisering for arbeidende bedriftseiere : en sammenligning av alternativene utbytte, økt lønn og økt innskuddspensjon

Abstract

Norge har gjennom de siste ti årene opplevd store endringer i form av tilgjengelige pensjonsordninger og skattemessige tilpasninger. Obligatorisk tjenestepensjon som ble innført i 2006 og pensjonsreformen som kom i 2011 skulle bidra til økt bærekraft, og dermed ble en større del av pensjonsansvaret ført over på den enkelte. Disse endringene er imidlertid ikke ferdig implementert som en følge av overgangspensjoner og treg atferdsendring i befolkningen. Avisartikler og bankenes markedsføring anbefaler samtlige å spare til pensjonstilværelsen, men hvilket sparealternativ er det egentlig som gir høyest pensjonsutbetaling? Sammenligninger av ulike former for pensjonssparing inkluderer som regel bare de momentene som inngår i selve spareformen og tar dermed ikke hensyn til individets livssituasjon og risikopreferanse. I tillegg er som regel anbefalte spareformer tiltenkt arbeidstakere uten mulighet til å påvirke egen lønn eller tjenestepensjonsordning direkte. Bedriftsledere med eierandel i eget selskap har derimot et bredere utvalg av sparealternativer som kan gi økt pensjon. Dette kan være alternativer som økte innskuddspensjonssatser, uttak av utbytte eller å øke egen arbeidsinntekt. Tall fra Danica Pensjon viser reduserte innskuddspensjonssatser etter hvert som daglig leders eierandel øker. Årsaken kan være at pengene prioriteres til vekstformål, eller at selskapet har for mange ansatte til at det er lønnsomt for partnerne å øke innskuddspensjonssatsene. I tillegg kan det tenkes at det på grunn av likviditetspreferanser heller foretrekkes sparing gjennom et holdingselskap eller en unit link-konto. Denne utredningen søker å besvare spørsmålet om hvordan arbeidende eiere i partnertunge bedrifter kan optimalisere egen pensjonssparing. Det utarbeides generelle matematiske modeller for tre ulike sparealternativer en partner kan velge mellom for å øke egen pensjonssparing. Modellene baseres på de retningslinjer som foreligger for de ulike alternativene og skattemessige framtidsutsikter for kommende år. Med utgangspunkt i realistiske parameterverdier kalibreres modellene for å estimere fremtidige pensjonsutbetalinger. De definerte sparealternativene testes ytterliggere for å avdekke sensitivitet for endret sparebeløp og forventet nettoavkastning. Avslutningsvis presenteres den spareformen som anbefales for arbeidende bedriftseiere i Norge.