Pay enough or don’t rate at all : en eksplorerende casestudie av prestasjonsevalueringer basert på skjønn og tvungen karakterfordeling

Abstract

Formålet med denne utredningen er å undersøke bruk av karakterer i prestasjonsevalueringer av ansatte, hvor karakterene gis basert på skjønnsmessige vurderinger og forventes å følge en forhåndsbestemt karakterfordeling. Det er begrenset med litteratur som tar for seg slike prestasjonsevalueringer. Vi gjennomfører derfor en eksplorerende studie for å bidra med ny innsikt på området. For å belyse utredningens tema har vi en kvalitativ tilnærming med 15 dybdeintervjuer i tre operatørbedrifter i oljebransjen. Studien avdekker både muligheter og utfordringer med bruk av skjønn i karaktergivning. Et hovedtrekk er at skjønnsmessige prestasjonsevalueringer er nødvendig for å se helheten i ansattes prestasjoner. Om ansatte blir sett av sin leder, får tilstrekkelig med tilbakemeldinger, samt har klagemulighet dersom de føler seg urettferdig behandlet, virker skjønnsmessige prestasjonsevalueringer godt egnet for å vurdere ansatte med komplekse arbeidsoppgaver. Formålet med bruk av karakterer og tvungen karakterfordeling i prestasjonsevalueringer er å skape transparent link mellom ytelse og belønning, samt sikre likere ytelsesstandarder på tvers av bedriften. Imidlertid innebærer tvungen karakterfordeling flere utfordringer, avhengig av hvilken type som benyttes. Vi finner at et krav om gjennomsnittskarakter fører til at hovedvekten av ansatte mottar samme karakter. Dette skyldes at ledere spares for tid og ressurser, samtidig som de unngår konflikter som følge av å gi svake karakterer. Forhåndsbestemte prosentandeler for hvor mange ansatte som kan få hver karakter, kan resultere i karaktergivning basert på hva som passer i fordelingen, heller enn karakterer som reflekterer ansattes faktiske prestasjoner. Bedrifter som benytter karakterer i prestasjonsevalueringer bruker ofte disse som grunnlag for å allokere belønninger. Tittelen i vår utredning er basert på Gneezy og Rustichini (2000) sin anerkjente studie, ”Pay enough or don’t pay at all”. Studien viser at svake finansielle insentiver kan svekke motivasjon og arbeidsinnsats, men at motivasjon og innsats øker når styrken i insentivene øker. Våre funn stemmer overens med dette, men vi avdekker samtidig at svake finansielle insentiver tilknyttet karakterene kan føre til at bedrifter mister sine flinkeste ansatte. Vi argumenterer dermed for at bruk av tid og ressurser på karaktergivning ikke har noen hensikt med mindre det differensieres i karakterer og ansatte belønnes deretter. Vår konklusjon er derfor ”Pay enough or don’t rate at all”.