Returprovisjoner – et samfunnsproblem? : en utforskende studie om returprovisjonsavtaler i den norske turistnæringen

Abstract

Denne oppgaven ser på hvorfor norske turistbutikker inngår returprovisjonsavtaler med turistguider, hvordan bruken av returprovisjonsavtaler påvirker konkurrenter og turister, og om det er behov for ytterligere regulering av denne praksisen. Disse temaene belyses med en gjennomgang av litteratur og lovverk, anvendelse av økonomisk teori, og med å intervjue utvalgte bransjeaktører og jurister. Returprovisjonsavtaler kan åpne opp for en ny finansiering av turisme ved at reiseselskaper tilbyr billigere turreiser mot å få provisjon på turistenes kjøp av varer. I litteraturen er praksisen i turistnæringen noe belyst, men litteraturen konsentrerer seg rundt finans- og helsetjenester. Her kommer det frem at returprovisjoner kan være en effektiv finansieringsmetode, gitt at agenten bryr seg om konsumentene. Med utgangspunkt i en frikonkurransemodell bidrar vi til å utvikle litteraturen, og vi viser at returprovisjonsavtaler i turistnæringen kan være et alternativ til fast pris på turreise. Imidlertid vil begrensninger i antall returprovisjonsavtaler mellom turistbutikker og turistguider forårsake et effektivitetstap. Størrelsen på effektivitetstapet vil, i tillegg til antall avtaleinngåelser, også avhenge av elastisitetene på tilbuds- og etterspørselskurven. Med en spillteoretisk modell vises effektene valgalternativene returprovisjon og ikke returprovisjoner har på turistbutikkene. Gjennom forhandlingsteori belyses det nærmere hvorfor enkelte turistbutikker inngår returprovisjonsavtaler, mens andre ikke gjør det. Intervju av turistbutikker indikerer at fortjenestemarginer, alternativkostnader og lokalisering er viktige faktorer for om butikker velger å inngå returprovisjonsavtaler. Det er også tegn på at det er ulik kunnskap mellom aktører i forståelsen av lovverket. Aktørenes forståelse av praksisen varierer mellom å tro at den er lovlig, ulovlig eller at de er usikre. En gjennomgang av lovverket og intervju av jurister, viser at brudd på lovbestemmelsene beror på en rekke momenter, noe som gjør at det kan være vanskelig for aktørene å forholde seg til. Dette kan videre føre til at noen velger å ikke inngå slike avtaler, noe som igjen fører til at de som ikke inngår avtaler ikke får tilgang til returprovisjons-kunder. Risiko for at turistene får høyere priser samt begrenset tilgang til markedene, og at turistbutikkene får begrenset tilgang til turister tilsier at praksisen med returprovisjonsavtaler bør reguleres. Vår anbefaling er derfor å forby praksisen, slik at turistene og turistbutikkene beskyttes mot de overnevnte faktorene.