Insentiver for investering i distribusjons- og regionalnett under ulike modellalternativer

Abstract

Nettbransjen i Norge er et naturlig monopol og reguleres av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Strømnettet består av tre ulike nettnivå; sentral-, regional- og distribusjonsnett. Selskapene i regional- og distribusjonsnett reguleres i dag av to separate reguleringsmodeller, mens store deler av sentralnettet eies av det statlige selskapet Statnett. NVE vurderer å utarbeide en felles reguleringsmodell for regional- og distribusjonsnettet. Vi i den forbindelse utarbeidet to felles reguleringsmodeller og sett på investeringsinsentivene i disse modellene sammenlignet dagens separate reguleringsmodell. I den ene fellesmodellen, samlet modell, har vi inkludert alle oppgavevariablene fra dagens reguleringsmodell. Videre har vi i den andre fellesmodellen slått sammen oppgavevariabler fra dagens separate modeller til én slank modell. I analysen har vi brukt et investeringsprosjekt fra Nordlandsnett AS for å analysere investeringsinsentivene i de ulike modellvariantene. Investeringsprosjektet består av to alternative prosjekter som vil dekke det samme behovet. Interessant for problemstillingen er at de har ulike underliggende egenskaper som gjør at det ene prosjektet påvirker kostnadene i distribusjonsnettet, mens det andre prosjektet hovedsakelig berører regionalnettet. Resultatene fra analysen viser at ingen av modellene gir insentiver som er optimale fra et samfunnsøkonomisk ståsted. Samlet modell gir skjeve insentiver mellom nettene, mens den slanke modellen gir balanserte insentiver mellom nettnivåene. Ettersom prosjektet er reinvestering, kan man forvente begrenset lønnsomhet. Den slanke modellen gir på tross av dette svært høy lønnsomhet for selskapet som investerer. Det tyder på at denne modellen hadde gitt insentiver til overinvesteringer hvis regulator hadde gått over til denne modellvarianten. Den høye lønnsomheten skyldes i hovedsak de høye skyggeprisene til oppgavene. Det gjør at mesteparten av avkastningen til prosjektene kommer fra trinn 1 i reguleringsmodellen. Vi konkluderer likevel med at en felles modell med samlede oppgavevariabler har klare fordeler. Det kommer av at insentivene til å allokere kostnader mellom nettnivåene tilnærmet kan elimineres ved å utforme et vektsystem som forklarer kostnadene til de ulike kablene og luftlinjene fra de to nettnivåene på en god måte. Vi ser samtidig at en felles modell går på bekostning av informasjonsverdien i effektivitetsmålingene og selskapenes tilpasningsmuligheter.