Risikotakingskanalen i pengepolitikkens transmisjonsmekanisme : en empirisk studie av norske sparebanker

Abstract

Den globale finanskrisen i 2008 har ført til at sammenhengen mellom pengepolitikk og risikooppfatninger og -toleranse er blitt tillagt økende oppmerksomhet i den empiriske og teoretiske litteraturen. Empiriske studier har funnet en signifikant sammenheng mellom lave renter og bankers risikotaking (Jiménez et al., 2008, Dell'Ariccia et al., 2017, Ioannidou et al., 2009, Karapetyan, 2016, Altunbas et al., 2010). Den empiriske studien i denne utredningen følger i stor grad metoden anvendt i Altunbas et al. (2010). I denne utredningen utføres en paneldataanalyse for å undersøke hvorvidt det eksisterer bevis for en sammenheng mellom Norges Banks pengepolitikk og norske sparebankers risikotaking. Formålet med utredningen er å undersøke hvilke effekter pengepolitikken har på bankers risikotaking, og derigjennom på finansiell stabilitet. Finansinstitusjoner som søker å oppnå høyere avkastning ved å ta inn mer usikre aktiva i porteføljen kan bidra til at det finansielle systemet blir mer sensitivt og sårbart overfor sjokk som treffer økonomien. Dermed kan økt risikotaking i banker føre til økt systemrisiko som er skadelig for den finansielle stabiliteten. Problemstillingen er: Eksisterer det bevis for en sammenheng mellom Norges Banks utøvelse av pengepolitikken og norske sparebankers risikotaking? Problemstillingen søkes besvart ved å analysere risikotakingen i 18 norske sparebanker i perioden første kvartal 2005 til tredje kvartal 2016. Den viktigste kontrollvariabelen for å identifisere en risikotakingskanal er gitt ved avviket mellom styringsrenten og renten gitt av en standard taylor-regel. Resultatene indikerer at dersom styringsrenten er lavere enn renten gitt av taylor-regelen, vil bankene øke deres risikotaking. Videre er det vist at en reduksjon i styringsrenten fører til en reduksjon i bankrisiko, ettersom den overordnede kvaliteten i eksisterende utlånsporteføljer øker dersom rentene senkes. Dette impliserer at utøvelsen av pengepolitikken påvirker bankrisiko på to motstridende måter, som er i samsvar med funnene i Altunbas et al. (2010). Den empiriske litteraturen viser at bankenes risikotaking øker i møte med lavere rente, men at effekten av dette forholdet avhenger av bankspesifikke egenskaper, som kapitaldekning og størrelse. Ved å kontrollere for bankenes forvaltningskapital finner vi at bankenes størrelse har en statistisk signifikant påvirkning på bankrisiko i perioden som undersøkes. Imidlertid finner vi ikke statistisk signifikante bevis for at bankenes egenkapitalandel har effekt på risikoen i den respektive bank.