Revisjonskvalitet i Norge : en studie av forholdet mellom revisjonskvalitet og revisors tilbud av ikke-revisjonsrelaterte rådgivningstjenester til egne revisjonsklienter

Abstract

Vi har i denne oppgaven studert hvorvidt revisors ikke-revisjonsrelaterte rådgivningstjenester til egne revisjonsklienter påvirker revisjonskvaliteten i Norge. I 2003 og 2005 ble det innført regulatoriske endringer i lovverket knyttet til revisors adgang til å tilby rådgivningstjenester til egne revisjonsklienter, som følge av regnskapsskandalene på begynnelsen av 2000-tallet. Ettersom det ikke finnes ett universalt mål på revisjonskvalitet, har vi valgt å måle revisjonskvalitet ved hjelp av to ulike mål. Det første målet er revisjonshonorar, og bygger på en antakelse om at høyere revisjonshonorar, alt annet likt, tilsier økt revisjonskvalitet. Det andre målet er Going Concern-presisering, og er et mål på revisjonskvalitet ettersom det vil være svak revisjonskvalitet i tilfeller der revisor feilaktig lar være å utstede en Going Concern-presisering der en slik presisering er berettiget. Vi har gjennomført en kvantitativ studie hvor vi ønsker å avdekke hvorvidt revisors rådgivning til egne klienter påvirker revisjonskvaliteten. Vi tester både forholdet mellom ikke-revisjonsrelaterte tjenester og revisjonshonorar, samt forholdet mellom ikkerevisjonsrelaterte tjenester og Going Concern-presisering. Studien tar for seg et utvalg av norske selskap i årene 2012-2015, og bidrar dermed med ny innsikt basert på nyere data enn tidligere studier av samme tema. I oppgavens første analyse finner vi en positiv sammenheng mellom størrelsen på ikkerevisjonsrelaterte tjenester og revisjonshonorar, noe som kan indikere at ikkerevisjonsrelaterte tjenester øker revisjonskvaliteten. Videre ser vi i oppgavens andre analyse at det ikke er en signifikant sammenheng mellom størrelsen på ikke-revisjonsrelaterte tjenester og sannsynligheten for å få en Going Concern-presisering. I oppgavens første og andre analyse kommer vi dermed med ytterligere bevis for resultater fra tidligere studier som DeFond, Raghunandan og Subramanyam (2002), Hope og Langli (2010), samt Zhang et al. (2016).