Tapsavsetninger - overgangen fra IAS 39 til IFRS 9 : hvilken effekt har endringene knyttet til tapsavsetninger etter IFRS 9 på norske banker, og vil endringene føre til mer beslutningsnyttig informasjon for brukerne av regnskapet?

Abstract

Formålet med denne masteroppgaven har vært å belyse forventede endringer i tapsavsetninger hos norske banker ved implementeringen av IFRS 9. Det har vært rettet en del kritikk mot gjeldende standard IAS 39, og oppgavens teoridel redegjør dermed for fremgangsmåten til IAS 39 og IFRS 9, og vurderer om kritikken mot tapsreglene er utbedret. Basert på den teoretiske gjennomgangen vil IFRS 9 sikre at tapsavsetninger innregnes tidligere og med høyere beløp, noe som nettopp er en respons på kritikken av tapsreglene etter IAS 39. De nye tapsreglene vil også øke relevansen til tapsavsetninger i form av bankenes egne beste estimat. Den teoretiske gjennomgangen gir imidlertid ikke noen svar på hvor mye tapsavsetninger vil øke ved implementeringen av IFRS 9. De nye tapsreglene er mer prinsippbaserte sammenlignet med IAS 39, og gir rom for egen tolkning og tillater ulik bruk av skjønn ved beregning av forventet tap. Det som blir avgjørende for størrelsen på tapsavsetninger etter IFRS 9 vil avhenge av bankenes grense for vesentlig økning i kredittrisiko, og hvor sensitiv tapsmodellen blir for endringer i priser og andre nøkkeldrivere kundenes regnskap. Etter en gjennomgang av ordlyden i IFRS 9 vil det ikke være en korrekt størrelse for utlånsportefølje, slik at ulike banker med kan få ulike tapsavsetninger på tilnærmet identiske utlånsporteføljer. For at tapsavsetningene etter IFRS 9 skal kunne gi bedre beslutningsinformasjon til brukerne av regnskapet, kreves det detaljert informasjon om tapsavsetninger i noter. Da kan analytikere, og andre brukere av regnskapet, justere for ulike skjønnsmessige vurderinger som er foretatt av de ulike bankene ved anvendelsen av nye regnskapsregler. Det vil dog kreve mer arbeid, men vil muligens kompensere for potensielt lavere pålitelighet og sammenlignbarhet i regnskapene. Resultater fra internasjonale undersøkelser indikerer at tapsavsetninger kan øke vesentlig, samt at bankene forventer høyere volatilitet i form av den potensielle klippeeffekten som kan oppstå ved IFRS 9. De internasjonale undersøkelsene kan derimot ikke vurderes til å være representative for norske banker. Oppgaven gir en tredelt konklusjon om forventet endring i tapsavsetninger hos norske banker. Sparebankene er i gjennomsnitt små, og har en utlånsportefølje som hovedsakelig består av pantsikrede boliglån i Norge. Basert på egenskapene ved slike lån, og hvordan den nye tapsmodellen er utformet, forventes det kun en liten økning i sparebankenes tapsavsetninger ved overgangen til IFRS 9. DNB er Norges klart største bank og har en unik utlånsportefølje, hvor betydelige består av utlån til bedrifter i sykliske bransjer og andre utlån med høyere risikoeksponering. Dermed forventes det en høyere økning i tapsavsetninger hos DNB sammenlignet med de norske sparebankene. Det forventes også økt volatilitet ettersom slike utlån bør slå mer uheldig ut i nedgangskonjunkturer ved ny tapsmodell. Forbruksbanker som har betydelige utlån bestående av kredittkortgjeld vil også kunne slå uheldig ut ved overgang til IFRS 9. Kredittkortgjeld innebærer generelt høy risiko for mislighold hos låntakerne, noe som er reflektert i høyere rente. Slike lån har normalt ingen eller liten dekning gjennom pantsikrede eiendeler, slik at det forventes en vesentlig økning i tapsavsetninger til forbruksbanker ved overgangen til IFRS 9.