Formuesskatt på børsnoterte aksjer : analyse av verdsettelsesgrunnlaget for børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer

Abstract

Formuesskatten og gjeldende verdsettelsesregler for børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer er et omdiskutert tema både i næringslivet og politikken. Oppmerksomheten skyldes at aksjonærer i børsnoterte selskaper betaler formuesskatt på grunnlag av aksjens sluttkurs, mens aksjonærer i ikke-børsnoterte selskaper formuesbeskattes basert på aksjens andel av selskapets formuesverdi. Grunnet særlige verdsettelsesregler for visse eiendeler, er formuesverdien av ikke-børsnoterte selskaper stort sett lavere enn for børsnoterte. Dette fører til at formuesskatten isolert sett favoriserer investeringer i ikke-børsnoterte aksjer. Denne masterutredningen søker å studere ulikheter i formuesbeskatningen av børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer. Dette gjøres ved å ta utgangspunkt i allmennaksjeselskaper notert på Oslo Børs i tidsperioden 2004-2017. Hovedformålet med utredningen er å beregne verdsettelsesrabatten aksjonærer i børsnoterte selskaper ville fått dersom de ble lignet som ikke-børsnoterte. Utredningens funn viser at denne potensielle verdsettelsesrabatten er 74 prosent beregnet ved et uvektet gjennomsnitt og 93 prosent beregnet ved et vektet gjennomsnitt. I 2017 ville 93 prosent av aksjonærer i selskapene ved Oslo Børs unngått formuesskatt. Utredningens funn indikerer at skatten favoriserer ikke-børsnoterte aksjer. Videre utforsker masterutredningen hvilke karakteristika ved selskapene som skaper verdsettelsesrabatten. Analysen baseres på allmennaksjeselskaper notert på Oslo Børs i tidsperioden 2007-2016. Gjennom regresjonsanalyser finner vi at den potensielle verdsettelsesrabatten i stor grad følger konjunkturelle svingninger. Videre øker verdsettelsesrabatten med immaterielle eiendeler og fast eiendom. Resultatene samsvarer med dagens verdsettelsesregler der de respektive eiendelene er gunstig beskattet. Gjennom deskriptive analyser observerer vi at finansielle anleggsmidler utgjør en langt mindre andel av balanseverdiene for selskaper med potensiell verdsettelsesrabatt lik 100 prosent enn resterende selskaper. For å undersøke om verdsettelsesrabatten kan forklares av at store verdier ikke fremkommer i selskapsbalansen, inkluderer vi regnskapsposter fra konsernregnskaper i regresjonsanalyser. Funnene indikerer imidlertid at de konsoliderte regnskapene ikke bidrar til økt informasjon om hva som driver verdsettelsesrabatten. Gjennom lasso regresjonsanalyser finner vi imidlertid at investeringer i datterselskap- og konsernregnskap er den fremste driveren for økt verdsettelsesrabatt.