Eiendomsskatt og kommunale avgifter i norske hyttekommuner : fører kommuner med en stor relativ andel hytter en annen politikk vedrørende eiendomsskatt og kommunale avgifter enn andre kommuner?

Abstract

Formålet med utredningen har vært å undersøke om kommuner med en stor andel hytter relativt til helårsboliger (hyttekommuner) fører en annen politikk vedrørende eiendomsskatt og kommunale avgifter enn andre kommuner. Herunder har det vært sentralt å undersøke hvorvidt skatter og avgifter veltes over på hytteeiere gjennom forskjellsbehandling av hytter sammenlignet med helårsboliger i hyttekommunene. Slik skatteeksportering kan potensielt skje i forbindelse med taksering av eiendomsskattegrunnlag, samt via kommunale avgifter som hytteeierne betaler i sine vertskommuner. Bakgrunnen for at dette kan passere er at de fleste hytteeiere ikke er fast bosatt i kommunen, og dermed ikke har stemmerett ved kommunevalg. Følgelig svikter velgerkontrollen. Av samme årsak har hytteeiere heller ikke innflytelse over bruken av inntektene fra eiendomsskatt, og koblingen mellom skatt og offentlige tjenester kan i så måte bli utydelig. Vi finner at det på et aggregert nivå ikke er grunnlag for å hevde at hyttekommuner utskriver eiendomsskatt for helårs- og fritidsboliger i større grad enn andre kommuner, eller har en høyere skattesats for nevnte to boligklasser. Videre er det ikke grunnlag for å hevde at fritidsboliger takseres med en større andel av omsetningsverdi enn helårsboliger på et aggregert, nasjonalt nivå. Vi finner derimot tydelige tegn til at forskjellsbehandling forekommer i enkelte kommuner. Gjennom casestudier av eiendomsskatt og retningslinjer for taksering i Krødsherad og Lillesand, fremkommer det at friheten i lovverket vedrørende taksering utnyttes og at dette går på bekostning av hytteeierne. Det fremkommer videre at det er betydelig variasjon i treffsikkerhet i takstverdier, når de holdes opp mot omsetningsverdier, i både hyttekommuner og andre kommuner for både helårs- og fritidsboliger. Videre kommer det frem at hyttekommuner har et høyere avgiftsnivå for kommunale tjenester enn andre kommuner. Det fremkommer også at det, til tross for at tjenestene skal utføres til selvkost, er betydelige forskjeller i gebyrstørrelse på tvers av landets kommuner. Videre eksisterer det svært begrenset med statlige retningslinjer for hvorledes selvkostpliktige gebyr skal fastsettes for de ulike boligklassene, og heller ikke et uavhengig forvaltningsorgan å klage til dersom man mener at de kommunale gebyrene ikke samsvarer med selvkost. Dette muliggjør skatteeksportering fra fastboende til hytteeiere. Vi ser at en rekke hyttekommuner differensierer kommunale avgifter slik at fritidsboliger betaler høyere kommunale gebyr enn helårsboliger. I tillegg betaler hytteeiere i en rekke hyttekommuner for et betydelig høyere avløps- og vannforbruk enn hva de faktisk bruker. Følgelig vil det være gunstig for fritidsboliger å installere vannmåler. Dette gjelder også for de fleste helårsboliger.