| dc.description.abstract | I denne masterutredningen har vi sett på hvordan et IT-konsulentfirma bruker IKT for å samarbeide. Vi har gjennomført ni dybdeintervjuer og observert fire møter for å få en bedre forståelse av prosessen vi har valgt å kalle "digitalt samarbeid". Dette ga oss et rikt og dyptgående godt datagrunnlag, som vi har brukt til å se opp mot aktuell teori innen team, oppstartsaktiviteter, tillit, oppfattet nærhet og organisasjonslæring. På bakgrunn av innsamlet data kunne vi kjenne igjen en del av fenomenene som allerede er presentert i litteraturen, samtidig som vi oppdaget noen nye.
Ved å se på organisatoriske-, team- og individuelle faktorer har vi avdekket en del forhold som legger til rette for et godt digitalt samarbeid. Først og fremst får vi bekreftet betydningen av å avklare forventninger. Dette kan teamet gjøre gjennom å lage en handlingsplan og en samhandlingsplan. Når det kommer til å bruke IKT aktivt i samarbeid, er det ulike preferanser for hvor aktivt og hvilke verktøy den enkelte ønsker å bruke. Å standardisere dette i organisasjonen virker å bidra til økt kunnskapsdeling, organisasjonslæring og redusere prosesstap. I tillegg er korrekt bruk, og det å ha ansvarspersoner for å påse dette, av betydning for oppnådd effekt.
De fleste organisasjoner og team avholder en god del virtuelle møter, og casebedriften i denne studien er intet unntak. Et av hovedfunnene i denne studien er hvordan møtestrukturen påvirker den opplevde effektiviteten av møtet. Det er lett for at møtedeltakere blir isolert dersom det er en stor ulikhet på størrelsen på gruppene som er koblet opp i et virtuelt møte. Vi lanserer begrepet møtetyngdepunkt, som vi definerer som det abstrakte området hvomør fokuset til møtedeltakerne i all hovedsak blir dratt imot. Dersom møtetyngdepunktet eksisterer lokalt hos en av gruppene, vil de andre deltakerne som er koblet opp til møte oppleve større grad av isolasjon, noe som igjen har en negativ effekt på opplevd effektivitet av møtet. | nb_NO |
