Styringsrentens gjennomslag til boliglånsrenten i Norge : en empirisk analyse av perioden 2001-2018

Abstract

Formålet med denne masterutredningen er å studere gjennomslaget fra styringsrenten til boliglånsrenten i perioden 2001-2018. Vi ønsker å se om effekten av en endring i styringsrenten slår fullt ut i boliglånsrenten, og dermed kan forklare mye av dens utvikling. For at pengepolitikken skal fungere optimalt må det være mulig for sentralbanken å bruke styringsrenten som et virkemiddel til å påvirke rentene i markedet. Markedsrentene vil være den prisen bankene må betale for deler av sin finansering, og denne vil igjen ligge til grunn for deres fastsettelse av boliglånsrenten. Dermed skal styringsrenten og boliglånsrenten i teorien ha et nært forhold. Vi undersøker denne mekanismen ved hjelp av tidsserieanalyser, hvor vi utarbeider fire hovedregresjoner som hver for seg består av flere ulike modeller. Resultatene våre indikerer at gjennomslaget fra styringsrenten til boliglånsrenten ikke er komplett. Gjennomslaget fra tremåneders NIBOR til boliglånsrenten er heller ikke komplett, noe som er i tråd med tidligere studier på området. Det tyder på at bankene også legger andre faktorer enn styringsrenten og NIBOR til grunn når de fastsetter boliglånsrenten. Videre finner vi tegn til asymmetri i gjennomslaget på helt kort sikt, både for styringsrenten og tremåneders NIBOR. Når vi tillater gjennomslaget å ha et lite etterslep, forsvinner denne asymmetrien. Forklaringen kan ligge i finansavtaleloven, som sier at en økning i boliglånsrenten må varsles minst seks uker før den trer i kraft, mens en nedgang kan gjennomføres med umiddelbar virkning. Til slutt antyder resultatene at bankenes rene kjernekapitaldekning ikke har hatt en signifikant effekt på boliglånsrenten eller bankenes rentemargin. Den har derimot hatt en signifikant effekt på bankenes utlånsmargin.