Målstyring ved St. Olavs hospital : hva motiverer helsearbeidere til å jobbe med styringsmål, og hvilken effekt har målstyringen over tid? : en casestudie av fire klinikker ved St. Olavs hospital

Abstract

Ved innføring av Helseforetaksreformen i 2002 gikk norske sykehus fra å være offentlige forvaltningsorganer til å bli egne rettssubjekter eid av staten. Gjennom årlig utsendelse av oppdragsdokumentet fastsetter Helse- og omsorgsdepartementet styringsmål som helseforetakene skal fokusere på i det påfølgende året. Vi har i vår utredning undersøkt hva som motiverer utvalgte klinikker ved St. Olavs hospital til å jobbe med styringsmålene, samt hvilken effekt målstyringen har hatt over tid. Studien er begrenset til styringsmålene for reduksjon av ventetid, antall fristbrudd og antall brudd på pasientavtaler. Datainnsamlingen er basert på åtte dybdeintervjuer gjennomført med ansatte ved St. Olav og Helse Midt-Norge. Temaet blir slik sett belyst fra ulike nivåer i hierarkiet. Vi finner at det ikke benyttes direkte økonomiske insentiver som motivasjon for at klinikkene skal jobbe med styringsmålene. Likevel er måloppnåelsen ved de fleste av klinikkene som deltar i studien god. Klinikksjefenes motivasjon kan forklares ut ifra arbeidsoppgaver og ansvarsområder man har som klinikksjef, og at måloppnåelse følges tett opp av ledelsen ved St. Olav. I tillegg kan indirekte insentiver som fremtidige karrieremuligheter ved god måloppnåelse, antas å bidra til økt motivasjon. Innføring av direkte økonomiske insentiver synes derfor ikke å være nødvendig på klinikksjefsnivå. Vi finner imidlertid indikasjoner på at direkte økonomiske insentiver kan ha en motiverende effekt på lavere nivåer.. En økning av ressurser, for eksempel i form av økt stillingsbudsjett, kan gi en positiv signaleffekt til de ansatte og bidra til økt motivasjon. En risiko ved å innføre økonomiske insentiver er imidlertid at man kan undergrave ansattes idealistiske motivasjon. Målstyringen av St. Olavs hospital har medført at det sjelden forekommer fristbrudd ved sykehuset, og gjennomsnittlig ventetid er redusert fra 72 dager i 2014 til 56 dager i 2018. Vi finner imidlertid at målstyringen har medført vridningseffekter. For eksempel virker det å være spesielt store problemer knyttet til interne køer ved klinikkene, og vi finner indikasjoner på at pasienter i noen tilfeller forskyves bakover i køen i forsøkt på å overholde myndighetskravene. For å unngå dette, ønsker intervjuobjektene ytterligere måling av det videre pasientforløpet. Vi observerer også at det er uenighet om hvorvidt styringsmålene er gode kvalitetsindikatorer. Det trekkes blant annet frem et behov for flere skjønnsmessige styringsmål. Vi foreslår derfor at Helse- og omsorgsdepartementet i større grad involverer helseforetakene i utarbeidelsen av styringsmålene.