Sosial kapital og kunnskapsdeling i barnehagen

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg sammenhengen mellom sosial kapital og kunnskapsdeling, og hvordan man kan arbeide for økt kunnskapsdeling. Undersøkelsesobjektene er tre ledergrupper i tre ulike barnehager, og gjennom intervjuer med de enkelte medlemmene av ledergruppene har jeg fått svar som blir tolket og drøftet ved hjelp av teorier knyttet til blant annet sosial kapital, tillit, kunnskapsdeling og sosiale nettverk. Barnehager er kunnskapsorganisasjoner hvor det både finnes taus og eksplisitt kunnskap. Å kunne lette overgangen av kunnskap mellom de ulike ansatte er en viktig lederoppgave. Kunnskapsdeling foregår i et komplekst samspill mellom formelle og uformelle arenaer, tillit og relasjoner, og ikke minst er nok tid viktig for at dette skal skje viktig. I den ene barnehagen har man eksempelvis kuttet ned både på lengden og hyppigheten av avdelingsmøter, noe jeg argumenter for gir dårligere forutsetninger for kunnskapsdeling. Kunnskapsdeling foregår både horisontalt mellom avdelinger og vertikalt fra styrer, pedagogiske ledere og pedagogiske medarbeidere. Sammenhengen mellom sosial kapital og kunnskapsdeling er dermed tydelig: Sosial kapital, forstått som bånd, bridging og linking, gir gode forutsetning for kunnskapsdeling, da ulike aktører møtes, man deler og høster erfaringer og løsninger på utfordringer, noe som videre kan danne grunnlag for «kunnskapning». Hospitering og bemanningsrullering kan være viktige virkemidler for å legge til rette for dette, men ikke minst er også de uformelle båndene og tillit viktige – at man bygger relasjoner på tvers av avdelinger, at man har grunnlag for tillit, det være seg personlig tillit, kompetansetillit, eller forpliktelsestillit. Mentorordninger kan også være viktig i denne sammenhengen, hvor den nyansatte blant annet får tilgang til den tause og eksplisitte kunnskapen som eksisterer i barnehagen.