| dc.description.abstract | Det internasjonale standardsettingsorganet IASB startet tidlig på 2000-tallet arbeidet med en ny
regnskapsstandard for leieavtaler. Bakgrunnen for initiativet var at den daværende
regnskapsstandarden, IAS 17, etter manges syn var utdatert og ikke behandlet leieavtaler på en
måte som representerte de økonomiske realitetene i avtalene. Den nye regnskapsstandarden,
IFRS 16, ble endelig utgitt i 2016 og er pålagt å bruke for regnskapsperioder som begynner 1.
januar 2019 eller senere. Denne masteravhandlingen ser nærmere på hvordan en av
primærbrukergruppene, aksjeanalytikere på Oslo Børs, opplever at IAS 17 nå erstattes av IFRS
16.
Avhandlingen starter med en teoretisk gjennomgang av de to regnskapsstandardene, samt
redegjørelser for annen relevant teori. Her presenteres kritikken mot IAS 17, som i all hovedsak
omhandler at skjønnsmessige vurderinger bidrar til tilpasninger i regnskapet, at
noteopplysningene er mangelfulle og at leieavtaler som oppfyller definisjonen av en eiendel og
en forpliktelse ikke blir innregnet på selskapenes balanser. Videre presenteres
regnskapsmodellen IFRS 16 legger opp til, der det fremkommer at tilnærmet alle leieavtaler nå
skal balanseføres. Dette innebærer at selskapene innregner en eiendel og en forpliktelse på
balansen, og at leiekostnaden resultatføres fordelt over et avskrivningselement og et
renteelement.
Undersøkelsen bygger på en kvalitativ tilnærming, og basert på intervjuer med seks
aksjeanalytikere på Oslo Børs presenterer vi i avhandlingens siste del deres opplevelser av IAS
17 og IFRS 16. Vi finner at analytikerne i stor grad var fornøyd med den gamle
regnskapsstandarden, men at enkelte analytikere likevel mener en endring var nødvendig.
Videre viser våre funn at analytikerne i bransjer der det å leie og å eie er mer eller mindre
likestilte alternativer er de mest positive til IFRS 16, mens analytikerne som følger selskaper
som leier eiendom i langt større grad er negative til endringene. | en_US |
