Konsekvenser av krav til økt dyrevelferd : hvilke effekter har løsdriftskravet på melkebønders lønnsomhet og norsk landbruk?

Abstract

I 2003 vedtok Stortinget at alt storfe skulle være oppstallet i løsdriftsfjøs innen 2024, som senere ble utsatt til 2034. Dette omtales som løsdriftskravet, og hovedmålsetningen bak vedtaket var å bedre dyrevelferden. Innføringen av løsdriftskravet vil forandre norsk melkeproduksjon. Økt dyrevelferd koster, og for mange eksisterende bønder medfører kravet et behov for å foreta betydelige investeringer. Dette kan igjen påvirke lønnsomheten og økonomien til bøndene. Landbruket er i utgangspunktet en lite lønnsom næring, og kravet vil derfor trolig føre til mange nedleggelser. Dette kan påvirke hele strukturen i norsk landbruk, og derfor også norsk bosettings- og distriktspolitikk. Denne oppgaven stiller ikke spørsmål ved om løsdrift gir økt dyrevelferd, men heller hvilke andre effekter kravet har. Formålet med oppgaven er å undersøke hvilke effekter krav om økt dyrevelferd har på norsk landbruk. Oppgaven tar utgangspunkt i melkeprodusenter i Vestland fylke, et fylke som også har den laveste andelen løsdriftsfjøs i landet. Løsdriftskravet kan dermed få store konsekvenser her. Analysens datamateriale er hentet ifra Innovasjon Norge, og består av 66 driftsplaner fra gårdsbruk som planlegger å bygge om til løsdriftsfjøs. Oppgaven tar for seg to ulike nåverdiberegninger for å undersøke lønnsomhet i forbindelse med investering i løsdriftsfjøs. Vi utfører en regresjonsanalyse for å identifisere hvilke variabler som i størst grad påvirker nåverdien. Det undersøkes også hvilken effekt det vil ha at myndighetene påtar seg en større del av kostnaden, ved å øke investeringstilskuddet. Videre undersøker vi økonomien i driftsplanene for å se hvor avgjørende det er å ha en inntekt ved siden av gårdsdriften for å kunne forsvare en investere i løsdriftsfjøs. Hovedfunnene fra analysen indikerer at størrelse er sentralt ved investering i løsdriftsfjøs. Selve investeringen er i snitt ikke lønnsom for noen av størrelsesgruppene, men gårdsbruk som har bygget til 30 eller flere kyr klarer derimot å tjene inn igjen investeringen ved den daglige driften. Regresjonsanalysen viser imidlertid at hvor mye areal gårdsbrukene har etter investering i størst grad påvirker nåverdien av gårdsdriften. Våre funn tilsier at gårdsbruk med mer enn 320-420 dekar i areal etter utbygging kan oppnå positiv nåverdi. Ettersom gjennomsnittsareal per bruk i Vestland fylke er 265 dekar, kan kravet dermed resultere i mange nedleggelser i fylket. Vi finner også at de fleste gårdsbrukene i snitt er avhengig av en inntekt ved siden av gårdsdriften for å få økonomien i driftsplanen til å gå opp ved en investering. Funnene våre kan indikere at kravet om økt dyrevelferd kan ha store konsekvenser for norsk landbruk. Det oppstår en målkonflikt i landbrukspolitikken, blant annet når det gjelder målet 3 om å ha landbruk over hele Norge og kravet om økt dyrevelferd. Dersom vi øker tilskuddet til gårdsbruk med færre enn 30 kyr, gir dette langt flere bønder mulighet til å investere i løsdriftsfjøs. Myndighetene bør derfor påta seg en større del av kostandene knyttet til krav om økt dyrevelferd, for å unngå målkonflikt og strukturendringer i norsk landbruk.